Velkommen til oss 🤍 Blogger som førstegangspappa, stefar, arbeid og en hektisk hverdag, sjekke nedover for content :)

Etter familieuken var vi igjen i gang med det vi gjorde hver dag, selv kjente jeg på at hver dag var like, opp innen klokken 07:30 morgen møte før frokost, så trening, så psykologtime før hjernen var så potetmos at når man kom til terapeutene så var hvert spørsmål like vanskelig å tyde eller gi svar på.
Rett før timen sa hekse terapeuten at hun ville alle skulle gå en tur i cirka to timer, når vi kom tilbake skulle vi ta på oss hodetelefoner og bare lytte til en melodi, etter dette skulle vi skrive ett brev, hvordan vi skrev det var opp til oss, vi kunne dikte, lage analyse eller bare skrive en fortelling men det skulle handle om hvordan vi følte oss i rusen, hvordan det føles nå etter to og en halv måned uten rusmidler, vi skulle rett og slett skrive en avslutning eller en farvel til rusen.
Jeg vet ikke helt hvordan men på en eller annen måte fant jeg diktet jeg skrev, på gamle facebook minner lå den godt gjemt så tenke å legge diktet ut her sånn at dere kan lese det, og igjen dette var min tolkning av å bli fanget i rusen, og endelig forstå å komme ut av den.

“Jeg lå nede og du fant meg når du hjalp meg opp ble du min venn.
Vi ble bedre kjent og sammen kunne vi alt, du viste meg en annen side av meg selv,
du var der når jeg trengte deg og fikk meg til å føle meg trygg og avslappet.
Når du først var med meg var det godt og når du dro ville jeg ha deg her mer,
Takket være deg gjorde jeg mye dumt, ja det ser jeg nå,
for å ha deg nær meg måtte jeg gi avkall på familie og venner.
Takket være deg mistet jeg jobben, mistet lappen,
du lot meg tro at du var bedre enn meg,
bedre enn min familie, mine venner og de sine meninger.
Du sa du støtte meg, men i alt dro du meg lengre ned i dypet,
ja så langt ned at jeg ikke fant veien opp.
Du ville drepe meg med dine usynlige klør,
men du rakk det aldri, jeg fikk nemlig hjelp.
Og nå den dag i dag ser jeg hvor mye du har ødelagt for meg,
for mine nærmeste, og i min ungdomstid.
En siste farvel til deg, håper jeg aldri møte deg igjen.”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er det ti år siden jeg gikk ut av behandlingen, men tanker og følelser sitter fortsatt i meg som om det skulle nettopp ha skjedd, før jeg tvinger meg selv til å skrive dette skal du som leser dette vite at dette er både følelsesmessig tungt og jeg prøver å finne en grunn til å ikke skrive dette men føler jeg er kommet så langt nå at jeg kan fortelle om min bakgrunn og om min tid som rusmisbruker som prøver å komme inn i det normale liv og det normale hverdagen uten rusmidler i kroppen.

Det var dagen etter første familieuke, vi har denne dagen på oss på å skrive nytt brev, resonere på det som ble sagt dagen før av de som kom, under terapitimen får vi lufte hva vi tenkte og følte under presset fra familie og venner, vi deler opplevelser og støtter hverandre, dagen i går var det heldigvis ingen av familiemedlemmene som forlot uten en klem, alle fikk aksept, alle ble tilgitt for å bevise at det vi hadde gått gjennom var tøft, og at vi hadde resonert at rusen er ond og farlig ikke bare for oss men alle rundt oss.

Etter første time skjer det noe, noe jeg ikke var forberedt på, plutselig under andre time ble jeg hengt ut av terapeutene, de mente jeg fortsatt hadde masken, en maske som gjorde at ikke alle følelser kom ut, en rus maske som ikke viste mine indre tanker og opplevelser, Jeg ble spurt flere ganger om hva jeg følte, hva jeg tenkte, hvorfor det var slik og hvert svar jeg gav ble til ett spørsmål,
Under andre time trodde jeg at vi skulle avslutte på tredje time men det viste seg at dette var en time designet til meg, gruppen skjønte hva terapeutene skulle frem til og jeg ble mer og mer sint, mer og mer lei av samme spørsmålene, to timer ble til tre og tre timer ble til fire, da klarte jeg ikke mer og reiste meg av stolen og ba alle dra til helvete, jeg gikk ut og tok meg en røyk mens de andre fra gruppen fulgte etter meg og prøvde å få meg til å forstå hva terapeutene var ute etter.

Når vi kom inn igjen var stemningen fortsatt amper fra min side, mine svar ble vage og det var kun ja eller nei svar jeg gav, jeg ble passiv aggressiv og terapeutene skjønte vel da at vi var tilbake til start med meg. De tok meg ut av gruppa og fortalte hvordan hva jeg følte for min far, jeg sa at jeg hadde ikke snakket ordentlig med han på flere år, og det var da de fortalte meg at han kommer den neste dagen. Jeg frøs til og sa ikke faen, hvorfor skal han komme, hvorfor skal han vite hva som har skjedd?
Jeg vet ikke om jeg var redd, utilpass eller bare frykten for å skuffe han, selv visste jeg at han kanskje viste noe men ikke hvor mye av rusen jeg var inni. Timene var slutt, vi ble sendt til middag og etter det skulle vi skrive det brevet om ting vi beklaget oss for under rus-tiden.

Natten kom og hode mitt var helt kaos, jeg var redd og følte meg utrygg, det var så ille at jeg ringte på sykepleieren og bad om å få noe å sove på, en time etter leggetid (leggetiden var 21) så ble det en markant uro i kroppen og de negative tankene jeg hadde i ungdomstiden kom som drivved i en fossefall, jeg hadde mistet alt av kontroll og på en eller annen måte merket sykepleieren som tok nattrunden dette, selv gikk jeg i lås og alt jeg ønsket var å komme meg ut av behandlingen, jeg ville bare ut å gjøre ende på livet, slutte fred med meg selv enn å face min far om hva som har skjedd de siste seks-sju årene. Klokken var vel rundt tre på natten og jeg ble sendt opp i tredje etasje og lagt i en seng med stropper, jeg var tvangsinnlagt frem til morgenmøte skulle starte.

Jeg ble tatt inn til terapeutene alene for å snakke om nattes utbrudd, der satt også min ruspsykolog og sammen ble vi enige om at vi skulle gjennomføre denne dagen av familieuken,
vi satt i terapitimen og ble fortalt hvem som kom, hvordan vi skulle oppføre oss og hva vi følte før vi skulle inn i ringen med familien.
Vi reiste oss og gikk på rad og rekke til vi kom til bygget der våres venner og familie satt,
alle viste nå at for to dager siden var ett hardt psykisk slag på kroppen og at dette skulle vi gjennom igjen, vi kom inn døren og det første jeg så var to av mine nærmeste venner, før jeg traff blikket til min far.

Den første som måtte ut i ilden var hun vi kalte mor, foran henne satt en ung dame med to barn det viste seg at denne unge jenta hadde to barn og at moren bad på hennes knær og hennes barnebarn at hun måtte slutte, hvis ikke ville ungene hennes vokse opp uten en mor, uten en frontfigur og hun som var bestemor kunne ikke håndtere begge barna alene. Hun vi kalte mor nikket og gråt, og når det var hennes tur kom hun med ett brev som beviste at hun ville slutte for sine barn skyld, begge reiste seg og en klem ble gitt i lang tid som om det skulle være den siste klemmen.

Neste var skapdrankeren som var rundt åtti årene, her satte mannen hennes seg foran og forklarte at hvis han skulle miste henne ville han også gå i graven, han var redd for å se hvordan hun var blitt og viste ikke om han turte å ha barnebarna på besøk når hun var i huset. Hun felte noen tårer og prøvde på en eldre tale å bortforklare seg men en unnskyldning som gjorde at mannen ikke aksepterte det hun sa, når hun reiste seg etter talen, reiste mannen seg og snudde seg mot forsamlingen, han sa at hun har lurt han i over tretti år og han aksepterte ikke ett sånn svik og han følte seg flau for at han og hun som var så voksen måtte havne i den situasjonen før han så på konen sin og sa vi er ikke klemmere, men jeg ber deg ble ferdig i behandling og komme hjem til meg.

Neste var boleren som skulle ut i ilden, foran seg satte det seg en mor som ikke klarte å utale det hun hadde skrevet, hun bare hulket og gråt så faren satte seg på siden av han, han leste brevet moren hadde skrevet og under akten falt det nok noen tårer fra samtlige. Alle reiste seg og klemmer ble gitt med god applaus fra forsamlingen.

jeg kikket rundt meg og håpet på at jeg ikke skulle ut, jeg så på den skremmende kråken av en terapeut som kikket på meg og ut i fra blikket og smilet viste jeg at det var min tur, mitt navn ble ropt opp og jeg satte meg i stolen, først ut var min beste venninne, min gode nabo som gråt og fortalte hun savnet vennen sin, savnet tidene vi hadde sammen når jeg ikke var ruset, savnet latteren og de gale tingene vi prøvde å skjule for de voksne. Hun bad meg slutte sånn at hun kunne få bestevennen sin tilbake.
Da det var min tur til å svare og beklage tok terapeuten som kikket på meg ordet, hun sa at venninnen min måtte bare sitte og bad den neste venninnen min opp og sitte ved siden av. Denne venninnen hadde ikke skrevet så mye men det lille hun skrev traff hardt, hun fortalte alle de gangen hun hadde funnet meg, de gangene hun måtte redde meg, de gangen hun snakket med politi eller ambulanse eller mine foreldre, hun fortalte hvor lei hun var å passe på meg, og være redd for at neste gang skulle bli den siste. hun håpte at jeg ville bli bedre, bli frisk og komme tilbake til vennegjengen.
Jeg kikke begge venninnen min dypt i øynene og prøvde å beklage meg for å være en forferdelig venn, en venn som brukte sine venninner til egen vinning, en venn som gjorde at venninne hans ikke klarte å tro på den person de nå satt ovenfor. Vi reiste oss og sammen tok vi en skikkelig gruppeklem. salen klappet og jeg ble bedt om å sitte ned igjen, jeg kjente at den muren jeg hadde nå strevd med å bygge opp døgnet før var brutt, jeg viste at nå var det kun en igjen og det var min far, tanken svirret, ville han fortelle om min barndom, har han forstått hva som har skjedd de siste årene, vil han forstå ? vil han skjønne at det er ikke hans feil, hvordan vil han takle dette ?

Min far satte seg ned, han kikket på meg med ett blikk jeg aldri hadde sett før, jeg har sett han morsk og sint, glad og fornøyd, men aldri dette ansiktet, han dro blikket opp og ned noen ganger og så kommer det ut noen kremt før han sier: hvor lenge har dette pågått?. med ett oppfølgings spørsmål på om jeg hadde vært ruset når jeg hadde besøkt han de få gangene. Under det han hadde skrevet beklaget han seg for at han ikke var tilstede, ikke kunne være mer for meg, han visste ikke at jeg hadde blitt så dårlig, han hadde skjønt jeg sleit psykisk men ikke med rus, han følte seg lurt, følte at han hadde blitt løyet til di siste årene. Han forklarte på en måte at han var skuffet uten å si det, men igjen følte jeg at han skylte på seg selv eller klandret seg selv for det som hadde skjedd med meg,
Jeg kjente jeg ble sjokkert når han snakket, jeg viste ikke at min far hadde så mye tanker og følelser, her satt han faktisk å felte tårer, skalv i stemmen og for meg virket den mannen jeg mente var en hardt arbeidene menneske som alltid viste alt, hadde svar på alt og nesten ikke viste følelser, under alt dette brøyt han veggen og jeg så en helt annen far jeg ikke hadde sett før, under hele seansen hadde jeg en tanke at jeg skulle være standhaftig og svare direkte på hans sine spørsmål, men dette forsvant jeg kjente på en følelse som ikke hadde vært der før og så nå min far som en far med følelser.

Jeg svarte på spørsmålene han gav meg, dette startet i tiende så hvis man tenker med alkoholen også så har det nå gått syv år, min far fikk ett sjokk utrykk i ansiktet og sa med ett sukk at dette viste han ikke, jeg forklarte at jeg ikke hadde brukt rusmidler når jeg var hos han for jeg var redd han skulle oppdage det, men at bilen jeg fikk av min stemor hadde jeg totalt knust i rusen rett før jeg kom inn i behandling. Selv prøvde jeg å forklare at det var ikke hans skyld, og at jeg hadde holdt det skjult for han så godt jeg kunne, under seansen begynner vi begge å felle noen tårer og jeg sier at jeg har ikke så mye ord for du tok meg på sengen ved å komme her, alt jeg kan si er at jeg skal bedre meg og bli frisk, klare behandlingen og vise deg at jeg er din sønn, jeg reiste meg og min far reiste seg og sa at han håper vi kan ha mer kontakt etter jeg er ferdig i behandling.

Det som hadde tynget meg i hele natt var endelig over, jeg skalv når jeg satte meg ned og var helt kvalm innvendig, tårene stoppet ikke å renne og hode var som at noen hadde smelt av en atombombe, jeg kjente tåken komme og klarte ikke å følge med på hva som ble sagt under resten av dagen med de andre i gruppen, jeg fulgte flokken og vi gikk til avdelingen hvor jeg kunne vise frem min far hvordan vi hadde det og hva vi gikk gjennom i løpet av dagen og tanken fremover. Han ble kjent med de andre på avdelingen og på en eller annen måte kjente jeg at vi båndet der og da som far og sønn, to skadeskutte mennesker som trengte nærhet.

Dagen var nå kommet, solen var på vei opp og jeg våknet av at en i gruppen banket på døren for jeg hadde forsovet meg, jeg stabbet meg opp av sengen og gikk til morgen møte hvor alle satt og ventet på meg, her gikk vi i tur og orden og de fleste forklarte i sine ord at de håpet dagen ville gå bra og at dette ville gå greit.

Vi gjorde som alltid og spiste frokost før det var gymtime med en skikkelig nazi-trener som ville se blod og svette før man kunne reise i dusjen, etter en god dusj var det å ta med seg dagboken og det A4 arket man hadde skrevet dagen før og gå ned i første gruppetime hos terapeutene.

Her gikk man gjennom en gang til på hvordan man skulle oppføre seg, hvordan man skulle sitte og lytte samtidig som man skal akseptere det som blir sagt om en, vi gikk gjennom om hvem som skulle fra ettermiddagen og jeg fikk beskjed at det var min mor og min stefar som skulle komme denne dagen.
Klokken var ikke mer enn elleve og denne korsfestelsen skulle ikke begynne før klokken fire, vi ble sendt på avdelingen og ble bedt om å skrive en beklagelse uten at det var beklager eller unnskyld i ordene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Timene virket lengre enn normalt, og jeg følte det tok en evighet før klokken slo fire,
tilslutt kom en av assistene opp og bad oss lage en rekke som vi skulle gå ned til lokalet vi skulle møte våres venner og familie, rett før døren skulle åpnes sier terapeutene at vi ikke skal ha blikk kontakt i det vi kommer inn, men ikke se ned i gulvet heller.

Døren åpnes og det første som treffer meg er usikkerhet, sorg og sinne i luften, jeg ser om det er noen jeg kjenner og får direkte øyekontakt med min mor og stefar, dette var en stor ring var det første jeg tenkte og halve ringen var det kun foreldre og venner mens den andre skulle utfylles av oss som var i behandlingen og terapeutene.

Vi setter oss ned og førstemann ut var kokken, han satte seg ned og første som satte seg mot han var han datter på femten, måten hun forklarte at hun var redd, lei og forbanna over å se sin far døddrukken i stua eller i gangen mens tårene rant satte en innvirkning på meg, hun fikk sagt sitt og han skulle beklage og si at dette skulle ikke gjenta seg og at det var over nå, han reiste seg og litt etter reiste dattera seg og gav han en skikkelig klem.

Neste ut var bjørnen, han var stor og diger, ikke en mine ble trukket fra ansiktet hans før hans datter satte seg ovenfor han, hun var rundt atten eller tjue årene og i det hun åpnet munnen med sinne og redsel brøyt hun fasaden til bjørnen, tårene rant rundt hele salen når vi hørte de vonde ordene til dattera om hva hun hadde opplevd og følt, bjørnen gråt og hun gråt og dette var så vondt å høre på at jeg kjente dette ikke var spennende lengre, dette var ikke morsomt og jeg kjente på frykt og redsel samtidig som jeg ikke visste hva min mor og stefar ville si. Etter cirka ti minutter skulle bjørnen beklage seg og han var faktisk veldig god, selv jeg trodde han og måten han ordlag seg virket det som at dette var noe han ikke skulle gjøre igjen, han reiste seg opp, hun reiste seg opp og en stor bamseklem ble forseglet, alle i ringen klappen og tørket tårer frem til de satte seg ned, da endret tonen seg til å bli iskald, frykt og sorg.

Jeg kjente jeg gruet meg, ikke viste jeg når det var min tur og det var som å spille ett spill der man bare vente på punch slaget som fortalte om du hadde riktig eller feil,
Og jaggu var det ikke slik at det var min tur, jeg trakk pusten godt og reiste meg opp og gikk til stolen som kanskje var tre meter unna, for meg føltes disse tre stegene som en evighet å komme til denne stolen, jeg satte meg ned og rett etter satte min mor seg ned,
Hun sukket og kikket på meg i det det kom en tåre, hun kremtet og kikket ned på arket hun hadde brukt det siste døgnet til å skrive, hun skalv i stemmen og begynte med du vakre gode gutten min, hva skjedde? hvordan gikk det så feil, hun fortalte videre om alle de gangen hun enset at jeg var ruset, hun fortsatte med de gangen hun fikk telefon fra sykehuset eller politiet om at jeg var der, hun var redd i stemmen men tydelig og fortalte hvor redd min lillesøster var, hun håpet dette var slutten og at hun ikke måtte vente på en grav å gå til de neste årene, hun var så redd og dette gjentok seg i stemmen hennes. Etter ti minutter var det min tur, min tur å svare på de spørsmålene som kom fra henne, gi en forklaring på at jeg har hatt det godt men bare valgt feil vei i livet, gi en beklagelse på hvorfor jeg ikke klarte å slutte og en beklagelse på hvor mye jeg har såret, skadet familien som har elsket meg.

Vi kikket på hverandre og tårene fra oss begge rant godt, jeg kremte og sa vel la oss få dette unnagjort, jeg reiste meg opp og ventet på at min mor skulle reise seg og gi meg en klem, fikk jeg klemmen var jeg på en måte tilgitt, snudde hun seg viste jeg at jeg hadde langt igjen å gå at hun ikke trodde at jeg kunne forandre meg. Det lille minuttet føltes som en evighet, og når hun reiste seg kjente jeg frykten komme, frykten for at jeg har såret henne så mye, hun strakte ut armene og gikk mot meg, en varm følelse kom og jeg kjente jeg var elsket, kjente at hun endelig trodde at jeg skulle klare dette, en følelse av aksept at jeg og hun skulle klare denne kampen. vi gikk til hver vår stol igjen og resten av dagen ble bare en tåke, hode var så sliten og kroppen hadde jobbet så hardt at jeg gledet meg til å komme opp til sengen.

Plutselig ble jeg kalt opp igjen, selvfølgelig var det ikke over, jeg hadde jo enda en familiemedlem der, min stefar satte seg ovenfor og ristet på hode mens leppene dirret, en tåre kom og like mange spørsmål og tanker kom de neste ti minuttene, her måtte jeg også beklage meg, men jeg måtte passe på at jeg ikke brukte samme ord som jeg gjorde til min mor, jeg svarte på hans spørsmål og reiste meg, han reiste seg og tok tak i skulderen min og dro meg til seg, han hulket og jeg hulket og han gav meg en stor klem og sa at vi kommer oss gjennom dette før vi satte oss ned på plassene våres.

Nå var hode i helt krisemodus, jeg slet med å holde fokus, slet med å tenke og følelse boblet inni meg,
psykisk var jeg helt utbrent som om jeg skulle ha drevet med tanketrening i flere dager uten søvn, ja jeg ble sliten av det meste, men dette tok kaka, jeg hadde aldri hatt en sånn virkning på kroppen som den dagen her.

Etter alle hadde fått snakket var det omvisning, vi skulle vise våre kjære plassen vi bodde og hva vi tenkte videre etter endt behandling, vi viste de rundt der vi hadde gruppemøter, terapitimer og gymtimer og sa det er ett hotell med militær opplegg og psykososialt gruppearbeid.
Kvelden kom og vi sa farvel og jeg er sikker på at øynene var lukket før jeg traff hodeputen.

Jeg sliter med å starte så derfor skriver jeg bare det som kommer ned i hode,
dette var nok det mest hardeste for meg under hele behandlingen, Det å skulle stå foran familien mine nærmeste og beklage seg men ikke ved å si unnskyld eller sorry, forklare på åpen og ærlig måte at jeg har gjort de vondt, har gitt de smerter.

Hvordan skal man forklare dette gjennom å skrive det ned, skrive det slik at som var så vondt, så tungt så hardt og psykisk vanskelig til dere som leser om disse ukene.
Hjernen arbeider hardt for å sette sammen følelser, puslespillet om hva som var verst eller skumlest,
Jeg svelger hardt mens jeg prøver å sette sammen ordene i hode mitt og gjenoppleve det som skjedde for ti år siden. Fortsatt er det friskt i minne, fortsatt er arrene der som ikke helt er leget,
vi kan jo starte denne dagen med at det var en fin solskinnsdag, vi gjorde morgen møte, spiste frokost, gikk til gruppemøte hos terapeutene som da forklarte at vi i morgen på denne tiden og ut dagen skulle ha familieuke.

Noen folk i gruppen begynte umiddelbart å gråte, noen ble sinte og noen så du frykten i øynene, for meg så visste jeg ikke hva jeg gikk til men skulle fort finne ut at dette var nok det som var det vanskeligste for meg under denne tiden. Vi ble fortalt og testen denne dagen, det var trippel time for at vi skulle drilles på hvordan holdning, følelser og opplevelser skulle være neste dag,
vi ble satt i en ring og to stoler ble satt mot hverandre i midten, terapeutene forklarte at på den ene stolen skulle en av oss sitte, og på den skulle en av våres familiemedlemmer sitte, vi skulle sitte rett, ha hendene på fanget vårt, ikke vise anger eller sorg, ikke vise noe følelser men se det familiemedlemmet i øynene men vi leste det arket vi skulle pugge på senere på kvelden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg svelger tungt, og igjen blir jeg tørr i munnen, jeg prøver desperat å finne en grunn til å ikke skrive dette men føler at dere som er innom bloggen her fortjener å vite hva man går gjennom på en slik plass, kanskje og bare kanskje kan min blogging forhindre at en annen ønsker å prøve rusmidler, eller kanskje er det en foreldre som sitter i samme situasjon der deres barn er der jeg var og kanskje kan se hva de kanskje går gjennom av følelser og tanker.

Mens vi satt i ringen fikk vi utdelt ett A4 ark, der skulle vi skrive en beklagelse, men igjen det skulle ikke formidles som en beklagelse på hva våres familie hadde gjennomgått, vi skulle skrive ting vi husker å ha gjort gjennom rusen, uansett om de visste eller ikke visste det, i teksten måtte det også stå at man lovet å slutte men kunne ikke garantere at det ville holde, man skulle virkelig resonere og sette seg i den som møtte opp sine tanker, følelser og virkelighet når vi var ute i rusen.
Terapeutene forklarte at når man var ferdig med å brevet skulle man håpe på tilgivelse, dette ordet ble ikke sagt, men skulle heller vises, ved at den som kom på besøk reiste seg og strakte ut armene for å få en klem, vel da ble man tilgitt, og ja det hendte at noen familiemedlemmer reiste seg og snudde seg, da mentes det at man ikke stolte på den som var i behandling, og at man har gitt den familiemedlemmet så mye sorg og skader at de ikke ønsket noe mer fra den som var i behandling.

(bilde hentet fra Løvstadskolen rus og psykiatri)

Men før alt dette skulle skje ble man bedt om å lytte, man skulle sitte der uten en mine, uten å svar og uten å felle tårer, man skulle lytte til den personen som satt mot oss, den personen skulle fortelle hva den følte, tenkte, opplevde, merket og ønsket, noen sa noen få ord mens andre hadde lange avhandlinger som de ønsket å få tømt seg mot den personen som var i behandling.

Alt dette skulle foregå i flere dager, og man håpet man hadde en liten familie som kun kom på den første dagen for da var man fort over, men som oftest hadde terapeutene og psykologene ett mål med å sørge for at flere og flere familier og venner møtte opp de tre neste dagene.

Natten før lå jeg å tenkte hardt, tenkte på hvordan det hørtes ut det jeg skulle si, hvem som skulle møte og hva som kunne bli “brukt” mot meg, jeg hadde jo fortsatt en maske så jeg prøvde alt jeg kunne å se meg selv i speilet og lagde en forestilling på hvordan alt dette skulle foregå, ikke var jeg lei meg og ikke var jeg redd, jeg var mer nysgjerrig men også spent.

For dere som ikke har hørt om Kongsgaard alle så er dette en behandlingssenter for rus og avhengighet,
Dette er ett av de beste i landet og ligger litt utenfor Kristiansand sentrum, dette er ett tilbud for de som sliter med å komme ut av rusen men må gjennomgå ett tjuefire syv behandling i gruppeterapi i ti uker innleggelse før man skal videre på del to som er halveis huset som ligger i sentrum der man er i sekt til ti uker avhengig av hvor man ligger i behandlingen.
Her har de rus og psykiatri behandling med flere terapeuter som tilbyr behandling for fysiske og psykiske helseplager som forekommer av rusmidler, de har egen treningsopplegg for å få orden på kroppen, egen psykolog og sykepleier som er behjelpelig men mest av alt de som skal være faddere eller sponsorer er de som har gått denne behandlingen før og klart seg. Behandlingen består av gruppeterapi hvor man skal kunne samarbeide, hjelpe og forstå, etter disse tjue ukene fortsetter behandlingen en gang i uken i tolv måneder.

Min tid var kommet, det var vår i luften, rus-psykologen hentet meg på ARA-klinikken i Arendal, vi kjørte en drøy time og hun bad meg rense tankene og ha mot samt prøve å forstå meg selv og ikke andre.
min jobb var å finne meg selv, komme meg hundre prosent ut av rusen og klare å forstå en hverdag uten rus og kunne tilgi meg selv samtidig vise omsorg og beklage for de jeg har såret.
Når jeg kom til behandlingsenteret ble jeg møtt av en voksen dame som så veldig sliten ut,
hun forklarte hun var en av de som jobbe der, og at det jeg skulle gå gjennom de neste ukene ville virkelig vise hvem jeg var, det ville bli vondt, det ville bli vanskelig og man ville bli utslitt både fysisk og psykisk.

Etter introduksjonen kom det en til, han hadde takket ja til behandling gjennom paragraf tolv, dette er ett tilbud om at man sitter i fengsel men kan gå ut i behandling for å redusere straffen.
Det første som jeg bet meg merke i når resten av horden på åtte mennesker kom travene opp bakken var at det var alt fra atten åringer til nittiåringer på denne avdelingen, det andre var at alle var super hyggelige og tok oss godt i mot, selv etter en time fikk jeg mitt første kallenavn av gruppen, det var masken. Uten å nevne navn på de hadde alle kallenavn, det var skapdrankeren som var åttitre år, det var gambleren som var syttifem, det var den tyske fylliken, en følelse dranker og en kokk, det var en som var like svær som en svartbjørn, og så hadde vi han som kom inn samtidig som meg som var boleren, det var også to unge mennesker som ble kalt paret eller mor og far, også hadde vi den siste som var skrue.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De første timene skulle jeg bli kjent med timeplanene og fikk streng beskjed at jeg måtte møte på tiden, opp klokken 07:30 og møte til frokost kl 08:00. første morgenmøte skulle man sitte i en ring og fortelle hvordan man så for seg dagen skulle være, og hva man skulle være glad for, etter en time med dette var det gymtime i en time med hard trening, for meg følte morgen litt som en militær regime.
Time tre var det til for medisiner og ned til terapeutene, det var alltid to stykker og her satt vi oss i en ring før en etter en ble grillet, hvis man var den som ble valgt eller terapeutene trengte mer svar på så haglet spørsmålene en etter en, og hvis ikke svaret var vel formulert til en riktig svar som terapeutene likte så kan jeg love deg at du ble enten så sint, eller at gråten kom, man gikk derfra med mer surr i hode enn man kom inn igjen og hver dag var dette en prøvelse for oss alle, vi ble bombandert med harde spørsmål og tanker som gjorde at vi skulle føle hate mot de som jobbet der.

(bilde hentet fra SSK HF)

Etter dette ble man sendt på rommet med en liten skrivebok der man skulle skrive ned hva man følte, tenkte og skrive som en dagbok med dato og tid. Av erfaring fikk vi en til to timer på dette før det var siesta der man kunne slappe av, og der sloknet jeg som en stein selv full av svette og usikkerhet,
Når vi ble våknet var det middag, og etter middag var det nye runder bare med psykologer og etter den rundet var det å gå en tur eller gjøre noe aktivitet, på tirsdagene og torsdagene var det møte i NA ( anonyme narkomane) og AA ( anonyme alkoholikere ).

Rundt klokken tjue var det kveldsmat og etter dette var det ny møte i gruppe hvor vi skulle fortelle kort om dagen, og hva vi følte og tenkte videre, jeg som ble kalt masken hadde ikke så mye følelser men kunne fortelle mye så lenge det ikke traff på mine tanker og følelser.
Ikke bare ble jeg grillet av terapeuter, psykologer men også av gruppen jeg bodde samme med,
i løpet av natten hørte jeg ett kaos utenfor i korridoren, det viste seg at en i gruppen ikke klarte mer, han orket ikke å bli grillet, orket ikke tankene fremover og begynte å rømme ut av sidevinduene.
Neste morgen under morgenmøte kom dette opp at han som ble kalt skrue hadde stukket uten å ta med seg noe av sine private ting, han hadde rømt for han ikke klarte mer, noen i gruppen var jo ening i hvordan vi ble behandlet her men også på at de skjønte han, noen andre mente han var svak og viste dårlig dømmekraft ovenfor gruppen.

Som oftest var dagene lange og tunge, de var fylt med tanker og følelser, hat og kjærlighet, og de fleste dagene i ukene var like men noen skilte seg ut, selv ble jeg den terapeutene elsket å plukke på, eller det føltes slik, de prøvde iherdig å fjerne den masken jeg hadde laget meg under ungdomstiden,
Under tiden vi har vært i behandlingen kom familieuken – (skrive om dette i egen innlegg)
vi skulle gjennom mye som omhandlet oss og de nære rundt oss, mye vondt, mye godt men mye usikkerhet.
Rett og slett følte jeg at jeg aldri hadde kontroll og kveldene var nok det verste da tankene kommer,
Noen netter gikk det fra å sove på avdelingen til å ligge tvangsinnlagt i tredje etasje under overvåking med beroligende, jeg klarte ikke å fokusere nok på mine egne følelser og tok til meg alle andres følelser og opplevelser som om at det skulle ha skjedd meg der og da.
Skriver også ett nytt innlegg om hvordan de fant masken og hvordan den falt.

Kikker litt på tv, det eneste som er opp i nyheter er Marius B Høiby.
Syntes nesten litt synd på gutten, ja skjønner dette er en veldig offentlig person, og har en høytstående tittel i navnet, men uansett.

Daglig blir jenter/kvinner utsatt for vold og voldtekt, hva skjer da? de som tør anmelder dette, det går til politiet og etter hvert går saken enten opp i retten med gode bevis eller at det blir frafalt,
men hvor mye blir det snakk om personen som utøver volden eller voldtekten? Er dette riktig å gjøre en så stor sak ut av Marius B Høiby? Hvorfor blir det ikke mer omtalt om de andre voldsmenn?
Altså misforstå meg rett, jeg er ikke for det denne guttevalpen har gjort mot andre kvinner,
men hadde media, politi, rettsvesen brukt like mye tid og kraft på hver voldtekt som hadde skjedd i dette landet så kanskje det hadde blitt mindre eventuelt redselen for å bli hengt ut i media.

Også mener jeg det er litt rart, og nå følger jeg ikke så mye med i denne saken men det jeg får med meg må jeg bare skrive litt om, her har du en av ofrene som ikke ønsker å utgi seg selv om hva han har gjort med henne, men går åpenlyst i sosiale medier og bretter ut der. Har vi som samfunn rett til å følge med på hva som skjer med denne familien eller alle de som er involvert?
Grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å legge ut negative omtaler om de involverte men mer forståelsen på hvorfor dette skal så mye i media og hvis dette hadde skjedd med en vanlig person så hadde det kanskje vært en liten avisutklipp i en liten bygde avis. Min personlig mening er at alle er uskyldig til motsatte er bevist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

(bilde hentet fra nettavisen)

Hva tenker dere om denne saken?
Hva er din mening?
Hvorfor tror du at det er mer media dekning om dette enn det skulle vært på en vanlig person ?
Håper å høre fra deg 🙂

Jeg hadde mine tvil, jeg visste ikke hva jeg skulle gå til men jeg visste ikke heller om jeg ønsket å stoppe, stoppe livet som jeg hadde kjent til i så mange år, ett liv i ensomheten og i tryggheten for rusen.

Fastlegen min gav meg ultimatumet om å legges inn der og da, eller bli satt inn hos politiet på paragraf tolv, jeg tenkte ikke så mye på det før jeg buste ut at jeg ønsket å legges inn med en gang,
fastlegen min bad meg ta en urinprøve og sa at jeg måtte sitte på venterommet til ny beskjed kom, Jeg tok urinprøven og satte meg ned, og om litt kom fastlegen busende ut og sa at jeg fortsatt var påvirket, og at jeg skulle sette meg i bilen hans.

Jeg husker jeg tenkte at dette er jo ikke normalt, og skal han nå kjøre meg langt unna og skade meg da jeg hadde flere tusen kroner i regning hos han som ikke var oppgjort, jeg satte meg i bilen og sa til meg selv, vel vel det var det Remi, vi hadde det gøy til siste slutt. Kjøreturen varte ikke så lenge og jeg kom til ARA-klinikken og ble skrevet inn, ble bedt om å ta en ny urintest for så en blodprøve, Jeg fikk ett rom, og la meg fort i sengen, ikke kort tid etter kom en flott ung sykepleier med en helsike stor sprøyte, hun fortalte at denne var veldig viktig for meg å ta, hvor jeg svarte at jeg er jo sprøytenarkoman så er ikke redd for å sette dette i armen, dessverre tenkte jeg ikke så langt før sykepleieren svarte at denne skulle ikke i armen, men i baken, jeg reiste meg opp fra senga og sa er du sikker, ja sa hun og bad meg reise meg opp og bøye meg fremover. Nå skal det sies at jeg kjente til denne sykepleieren som var i tjueårene og følte at den ene gangen jeg skulle brette ned noe for henne var hvis vi skulle hoppe i høye, ikke for å få en ti centimeter lang nål trøkka opp i den ene rompe-ballen, Jeg var sikker på at den traff beinet men hun roet meg ned at det vil være en del smerter det neste døgnet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Timene gikk og ettermiddagen var snart slutt, jeg begynte å kjenne at rusen forsvant gradvis ut av meg og timene etter begynte det litt etter litt, ett smertehelvete kom senere ut på natten og jeg ble koblet på noen maskiner og hadde alltid en helsepersonell inne på rommet, jeg spydde og svetta, skrek og kavet, selv unner jeg ikke min verste fiende denne natten og de to neste dagene som kom etter,
alt jeg fikk i meg var vann, men det kom like fort opp igjen, smertestillende fungerte ikke og tanke kjøret begynte å tulle med hodet, hva var ekte, hva var sant, hallusinasjoner kom og varte lenge der gardiner var monstre og stoler kunne snakke, sykepleier som var demoner og maur eller edderkopper alltid kom krypende i mengder.

På dag fire begynte jeg smått å kunne se virkeligheten, mat begynte å holde seg i magen, men svetten og svimmelheten satt ennå, jeg fikk endelig lov til å ut på avdelingen og møte andre, jeg gikk først ut for å ta meg en røyk og der traff jeg tilfeldigvis andre bekjent som også hadde tatt til seg motet for å slutte, noen av de sa at dette var den tredje eller femte gangen de var på ARA-klinikken, og da kjente jeg at jeg mistet litt motet, hva om jeg ikke klarer dette så er jeg på an igjen om noen uker og tilbake her om kanskje ett år, vil jeg virkelig gå gjennom dette igjen?. Tankene svirret, kvalmen kom og svetten rant før da jeg endelig klarte å stabbe meg til soverommet,

Jeg fikk på dag fem en rus-psykolog som skulle hjelpe meg fremover både i hverdagen og behandlingen, Selv i ettertid klarer jeg ikke å takke henne nok, Denne damen var først og fremst forståelsesfull men også ydmyk, hun hadde forståelsen på hvor smertefullt dette var å oppgi det som holdt meg trygg, hun var ydmyk ovenfor hvor tøft dette er og at ikke alle klarer en behandling.
Hun viste mye omsorg og lot oss ta ett problem om gangen, hva hun så i meg vet jeg ikke, kanskje en skadeskutt lam som kanskje kunne reddes opp fra elven, jeg vet ikke men hun så noe i meg som ikke jeg så. Denne damen var veldig god og litt etter litt fant vi små bagateller som vi kunne nøste opp i, men hun sa klart og tydelig at de store problemene jeg hadde måtte vi videre i behandling i, hun forklarte meg på dag syv at jeg har alt fått diagnosen personlighetsforstyrrelser og rus-diagnoser og virkelighetsoppfatning, hun spurte om det hjalp at hun var min kontakt, og om hun kunne sende dette videre for å se om jeg hadde mulighet for behandling videre for å prøve å bli rusfri.

Rett før russetiden skulle til å avsluttes, valgte min mor å gjøre alt hun kunne for å få meg vekk fra rusen, hun politianmeldte meg på bakgrunn at jeg hadde rusmidler på soverommet og at jeg kjørte uten førerkort, på samme tid valgte skolen at jeg ikke skulle fortsette som russ, og at jeg måtte forlate skolens område etter siste time.

Opp i alt kaoset så jeg nok ingen annen utvei enn at rusmidlene hadde mer makt enn det jeg trodde,
Det ble mitt svar på alt, og så lenge jeg hadde ett skudd klart så kunne hva som helst skje i livet.
Dette varte i lengre tid fremover og etter hvert forsvant både folk fra familien og venner vekk fra mitt liv, jeg sluttet å bry meg og tankene mine var kun på det neste skuddet, ikke hvordan jeg skulle få tak i det, ikke på hvem jeg såret, ikke på om det kunne være det siste skuddet som kunne ta mitt liv. Jeg var likegyldig på alt og alle, tankene mine var i ett svart hull, ett hull som hadde skikkelig grep på meg på at hvis jeg i det hele tatt tenkte på å slutte ville livets siste fase komme fort,

Etter videregående måtte jeg finne en jobb der jeg kunne tjene inn penger, det ble som telefon selger,
Og dette burde du som leser dette vite, en plass det er lett å få tak i rusmidler er på sånne arbeidsplasser, Dette er ikke for å henge ut alle telefon selgere i landet men for å bevisstgjøre at dette er en av de plassene det florerer mye rus.
Etter tre år i den jobben og hvor jeg fortsatte i rusmiljøet kom første stopp,
Overdosen hvor jeg var millisekunder for å forlate denne verden, jeg kan ikke fortelle hva eller hvordan det skjedde for det var en vanlig dag, ett vanlig skudd, men kroppen sa stopp.
Jeg våknet etter ett døgn på sykehuset med de nærmeste rundt meg, de var på gråten jeg var på gråten og sa jeg bestemt jeg skulle slutte, jeg hadde lært av denne feilen,
det tok ikke lang tid etter jeg kom hjem at jeg gikk i klesskapet og fant en brukt sprøyte, jeg begynte igjen bare få timer etter utskrivning, jeg hadde ikke lengre kontroll.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(bilde hentet fra orkide barna)

Rusen hadde ett mål, ett mål om å ta livet mitt, jeg var bare en kapsel og den skulle bruke meg til siste slutt, noen uker gikk og folk kunne nå se at rusen hadde tatt sin kraft på kroppen min, jeg veide kanskje rundt femti tallet, dårlig appetitt og klarte ikke å holde en normal samtale eller følge med på hva som sagt rundt meg. Andre stoppet kom da jeg stjal en bil og kjørte i ruset tilstand, jeg skulle på jobb denne morgen og hadde både promille fra kvelden før samt rusmidler i blodet, i mitt hode gikk veien rett frem men det var en sving på cirka trettifem grader, det kom ett smell og jeg fløy ut av setet da jeg ikke hadde belte på meg, jeg traff rattet og knakk den før jeg havnet oppå dashbordet og ut av frontruten, jeg hadde i følge naboer truffet fjellveggen i en fart på femti til seksti i en tretti sone. Men siden jeg fortsatt var påvirket av rusen tenkte jeg ikke, jeg gikk av panseret og forlot bilen og tok bussen til jobb, skamslått og blødende med brukket håndledd rakk jeg å komme inn på jobben før politiet tok tak i meg og satte meg i håndjern før jeg ble sendt til sykehus for sjekk.

Tre dager etter ble jeg fremstilt for min privatlege som kom til politiet og sa med rolige ord,
Jeg kan gå med på en avtale med deg hvis du går inn i behandling, en avtale veldig få mennesker får, en avtale som kan få det til å skinne eller hvis du svikter i verste fall får deg til å ta livet av deg selv hvis du fortsetter på denne måte. Han bad meg komme til kontoret hans den dagen politiet skulle slippe meg ut, det som skulle skje den dagen er jeg nå ti år senere veldig glad for, men hadde jeg vist dette før jeg kom til legekontoret så tror jeg ikke hadde overlevd de neste ukene.

Under ungdomstiden ble ikke fremtiden lettere, Videregående var i anmarsj og usikkerheten for fremtiden og hva man ønsket å bli ble stadig en bekymring, verdigheten og følelser var i stadig forvirring mens på hjemmebanene var det usikkerhet og redsel, selv om foreldrene mine prøvde å vise trygghet ble den tryggheten mer til overbeskyttelse og redsel på hva jeg kunne finne på.

Det å leve i en annen livsverden enn den man var i virket for meg helt greit, jeg fikk ut de vonde tankene og klarte å være sosial, men til hvilken pris, kuttene gikk fra å være overfladisk til mer dypere og de løgnene jeg sa levde jeg meg så inn i at jeg trodde på det.
Mine foreldre prøvde alt de kunne å hjelpe meg, men som sagt ble det bare verre, det å snakke om noe man ikke visste hva var er ikke lett med ett hode som snurret og ble mer forvirret ettersom dagene gikk. Etter hvert ble det dratt så langt at jeg nå var en som prøvde å ta mer kontroll over meg selv, jeg visste jo at jeg var syk, men ikke så syk som andre så meg som, Når videregående hadde begynt begynte jeg å utforske andre ting,

Min bedre dømmekraft var at jeg ville teste ut som de fleste ungdommer gjør i den tiden, jeg ville ta egen kontroll på hvordan jeg ville ha det frem over. Selv hadde jeg bestemt meg at å teste en gang var nok men dessverre men den gang ei, min ADHD og impulsivitet ville at dette stoffet som jeg testet skulle dra meg lengre ned i det svarte hullet jeg allerede var. Mine foreldre visste ikke noe om det jeg hadde begynt med, Jeg kan ikke svare på om det var dårlig miljø eller gener eller om det bare var at jeg mistet meg selv og ikke følte meg tatt vare på, det kan jo være at når alt kommer til alt at det var alle de små tingene som gjorde min ungdomsliv til en rus-liv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg fant vel fort ut at det som ville gjort en vanlig person våken og kanskje litt oppegående gjorde meg sløv og det jeg liker å kalle bomull i hode, hos meg fikk dette stoffet meg til å roe tanke kjøret og jeg følte meg normal. Utad blant andre virket jeg mer oppegående og skolen ble bedre, jeg var mindre sint, mindre rastløs og klarte å komme gjennom de to første årene på videregående.

Det var ikke før russetiden nærmet seg at folk skjønte at det var noe i gjære,
da jeg løy på meg førerkortet og klarte å lure ett helt trinn på at jeg hadde klarte klasse b.
og etter hvert brukte russebilen til trinne på å først å kjøre i ruset tilstand, men også kjøre ulovlig uten førerkort, Dette ble jo oppdaget da jeg møtte noen familiemedlemmer langs veien som ikke helt skjønte hvordan jeg hadde klart å få førerkort.
Litt etter litt nøstet både elever og familie opp i hva som hadde skjedd, og til deres oppdagelse fant de morfin sprøytene gjemt under madrassen og i klesskapet, Dette førte til masse skolemøter, møter med politet, møter med ABUP og helsestasjoner, jeg fikk aldri gå alene og uansett hvem jeg møtte måtte de verifisere seg på hvordan de ble kjent med meg og tankene på hva de ønsket med meg den dagen.

Mine negative tanker som den gang var bort kom fort tilbake, usikkerhet om hva som var virkelig, hva som stemte og hva som hadde skjedd de siste årene kom som ett kaos av ett nett, plutselig måtte jeg bli nykter, svare for meg og stå for ett ansvar på hva jeg hadde gjort.

Orkidebarn hva er det? Hva definerer en orkidebarn,
i min verden hørte jeg aldri noe om at jeg kunne være ett av disse barna. Orkidebarn er en beskrivelse av ett barn som antas å være spesielt sensitive, bevisste eller “gamle sjeler” som kan ha høy empati og intuitiv forståelse.
Det som oftest kjennetegner en orkidebarn er:
-Følsomme for omgivelser.
-Ha sterk empati.
-Selvstendighet.
-Kreativ og nysgjerrige.
-Tidlig modenhet.

Men hvorfor tar jeg opp dette temaet om orkidebarn?
– Som jeg sa innledningsvis så hadde jeg aldri hørt om at jeg kunne være ett orkidebarn.
Det at jeg ble adoptert til dette flotte landet når jeg var tre år, og hadde en kjempeflott oppvekst,
En oppvekst som bærer preg av både gode venner, sosialisering og trygghet, men i kulissene kunne man nok se ett barn som hadde sterk empati, og var veldig følsom rundt sine omgivelser.
Det var ikke mange barn av min “sjanger” som hadde kommet til Sørlandet, Det å være litt mørkere enn andre under en tid der mørkhuda ofte kunne kjenne på press eller mobbing ute i den virkelige verden var nok for meg en aksept i den tidlige ungdomstiden. Jeg følte meg ofte selvstendig og sto ofte opp for meg selv og kanskje de svakeste som bære mye preg på at mobbing ofte ble til bråk på skolen eller på fritiden.

etter hvert som barne-tiden gikk lærte jeg meg selv at hvis jeg ble godt likt av andre eller hadde “status” så ble mobbingen mindre, noen ganger gikk det jo rett vest, mens andre ganger vant jeg på det og kanskje fikk flere venner. Spørsmålet var bare om det var venner man kunne ha nære eller om det var venner som bare var der fordi man ble litt populær, Vel ikke vet jeg.. Det jeg ofte kunne gjøre var at på barneskolen kunne jeg lyve, lyve om ting eller gi en annen virkelighetsoppfatning om saker eller ting som ikke stemte, og som oftest når det ble kjent at det jeg sa var løgn eller overdrivelse kom så klart litt mobbing eller baksnakking.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På ungdomskolen var jeg nok i det kreative hjørnet, ett hjørne jeg kunne lage ut ifra hva jeg ønsket å se og føle, løgn ble til virkelighet for meg, selv om andre visste sannheten, og venner trakk seg unna for å slippe å tenke om det stemte eller ikke. i en god stund fremover begynte jeg å stjele, stjele penger fra mine foreldre for å “kjøpe” meg venner, det å kunne ha noen rundt seg på skolegården var helt prima husker jeg men så fort skoletiden var over og hjemturen var i gang kom ensomheten, redselen og de negative tankene.

Tror ikke det gikk en kveld uten at jeg gråt av ensomhet eller følte meg skyldig, etter noen måneder i denne negative spiralen ble min tankeganger så destruktive at jeg begynte med selvskading.
Det å rispe seg opp var en fabelaktig måte å få ut de tunge tankene jeg hadde, det gikk ikke mange dagene før risping gikk til dypere kutt, det at ett stort sår kunne føles så varm og godt og frykten for å skade seg så ille at man kanskje ikke våknet opp igjen var en tanke som beroliget meg.

Etter en liten kort tid begynte folk i klassen å legge merke til mine skadde armer, ryktene gikk og både lærere samt familie ble samlet for å finne ut av årsaken eller grunnen til hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Tross alt gikk jeg i femte klasse og dette pågikk videre i sjette klasse uten at noe hjalp, Når vi kom til syvende klasse kom det litt hjelp fra det vi nå kaller ABUP. De prøvde med psykolog og terapeuter, medisiner og hypnose men selv var jeg ikke klar for alt dette, så ingenting fungerte på meg. Det ble så ille i syvende klasse at jeg ble tatt ut av klassen i flere av timene for å sitte ned å bare skrive det jeg tenkte på, Dette gjorde at jeg følte jeg ble sett, men også at jeg hadde en sterk psyke som orket samt tålte alt det som skjedde. Jeg lagde en regel for meg selv at jeg aldri skulle gråte foran andre mennesker, mine følelser skulle aldri ut til andre enn meg selv.

Nå er snart skoleåret slutt, og selv om mine indre demoner har kommet lett til synet har det også påvirket meg som person, jeg har blitt mer tilbaketrukken, mer egoist og når det kommer til skolearbeidet holder jeg på å få stryk på alt. mine foreldre vet ikke hva de skal gjøre eller hvordan de skal gå frem, samt frykten for hva de vil finne neste morgen, natte søvnen ble delt på skift i hjemmet, og det som var kjærlighet ble mer forbundet med overbeskyttelse og kontroll fra mine foreldre noe som gjorde at mine følelser ble mer stengt inne.