Rett før russetiden skulle til å avsluttes, valgte min mor å gjøre alt hun kunne for å få meg vekk fra rusen, hun politianmeldte meg på bakgrunn at jeg hadde rusmidler på soverommet og at jeg kjørte uten førerkort, på samme tid valgte skolen at jeg ikke skulle fortsette som russ, og at jeg måtte forlate skolens område etter siste time.

Opp i alt kaoset så jeg nok ingen annen utvei enn at rusmidlene hadde mer makt enn det jeg trodde,
Det ble mitt svar på alt, og så lenge jeg hadde ett skudd klart så kunne hva som helst skje i livet.
Dette varte i lengre tid fremover og etter hvert forsvant både folk fra familien og venner vekk fra mitt liv, jeg sluttet å bry meg og tankene mine var kun på det neste skuddet, ikke hvordan jeg skulle få tak i det, ikke på hvem jeg såret, ikke på om det kunne være det siste skuddet som kunne ta mitt liv. Jeg var likegyldig på alt og alle, tankene mine var i ett svart hull, ett hull som hadde skikkelig grep på meg på at hvis jeg i det hele tatt tenkte på å slutte ville livets siste fase komme fort,

Etter videregående måtte jeg finne en jobb der jeg kunne tjene inn penger, det ble som telefon selger,
Og dette burde du som leser dette vite, en plass det er lett å få tak i rusmidler er på sånne arbeidsplasser, Dette er ikke for å henge ut alle telefon selgere i landet men for å bevisstgjøre at dette er en av de plassene det florerer mye rus.
Etter tre år i den jobben og hvor jeg fortsatte i rusmiljøet kom første stopp,
Overdosen hvor jeg var millisekunder for å forlate denne verden, jeg kan ikke fortelle hva eller hvordan det skjedde for det var en vanlig dag, ett vanlig skudd, men kroppen sa stopp.
Jeg våknet etter ett døgn på sykehuset med de nærmeste rundt meg, de var på gråten jeg var på gråten og sa jeg bestemt jeg skulle slutte, jeg hadde lært av denne feilen,
det tok ikke lang tid etter jeg kom hjem at jeg gikk i klesskapet og fant en brukt sprøyte, jeg begynte igjen bare få timer etter utskrivning, jeg hadde ikke lengre kontroll.

(bilde hentet fra orkide barna)

Rusen hadde ett mål, ett mål om å ta livet mitt, jeg var bare en kapsel og den skulle bruke meg til siste slutt, noen uker gikk og folk kunne nå se at rusen hadde tatt sin kraft på kroppen min, jeg veide kanskje rundt femti tallet, dårlig appetitt og klarte ikke å holde en normal samtale eller følge med på hva som sagt rundt meg. Andre stoppet kom da jeg stjal en bil og kjørte i ruset tilstand, jeg skulle på jobb denne morgen og hadde både promille fra kvelden før samt rusmidler i blodet, i mitt hode gikk veien rett frem men det var en sving på cirka trettifem grader, det kom ett smell og jeg fløy ut av setet da jeg ikke hadde belte på meg, jeg traff rattet og knakk den før jeg havnet oppå dashbordet og ut av frontruten, jeg hadde i følge naboer truffet fjellveggen i en fart på femti til seksti i en tretti sone. Men siden jeg fortsatt var påvirket av rusen tenkte jeg ikke, jeg gikk av panseret og forlot bilen og tok bussen til jobb, skamslått og blødende med brukket håndledd rakk jeg å komme inn på jobben før politiet tok tak i meg og satte meg i håndjern før jeg ble sendt til sykehus for sjekk.

Tre dager etter ble jeg fremstilt for min privatlege som kom til politiet og sa med rolige ord,
Jeg kan gå med på en avtale med deg hvis du går inn i behandling, en avtale veldig få mennesker får, en avtale som kan få det til å skinne eller hvis du svikter i verste fall får deg til å ta livet av deg selv hvis du fortsetter på denne måte. Han bad meg komme til kontoret hans den dagen politiet skulle slippe meg ut, det som skulle skje den dagen er jeg nå ti år senere veldig glad for, men hadde jeg vist dette før jeg kom til legekontoret så tror jeg ikke hadde overlevd de neste ukene.