Velkommen til oss 🤍 Blogger som førstegangspappa, stefar, arbeid og en hektisk hverdag, sjekke nedover for content :)

Under ungdomstiden ble ikke fremtiden lettere, Videregående var i anmarsj og usikkerheten for fremtiden og hva man ønsket å bli ble stadig en bekymring, verdigheten og følelser var i stadig forvirring mens på hjemmebanene var det usikkerhet og redsel, selv om foreldrene mine prøvde å vise trygghet ble den tryggheten mer til overbeskyttelse og redsel på hva jeg kunne finne på.

Det å leve i en annen livsverden enn den man var i virket for meg helt greit, jeg fikk ut de vonde tankene og klarte å være sosial, men til hvilken pris, kuttene gikk fra å være overfladisk til mer dypere og de løgnene jeg sa levde jeg meg så inn i at jeg trodde på det.
Mine foreldre prøvde alt de kunne å hjelpe meg, men som sagt ble det bare verre, det å snakke om noe man ikke visste hva var er ikke lett med ett hode som snurret og ble mer forvirret ettersom dagene gikk. Etter hvert ble det dratt så langt at jeg nå var en som prøvde å ta mer kontroll over meg selv, jeg visste jo at jeg var syk, men ikke så syk som andre så meg som, Når videregående hadde begynt begynte jeg å utforske andre ting,

Min bedre dømmekraft var at jeg ville teste ut som de fleste ungdommer gjør i den tiden, jeg ville ta egen kontroll på hvordan jeg ville ha det frem over. Selv hadde jeg bestemt meg at å teste en gang var nok men dessverre men den gang ei, min ADHD og impulsivitet ville at dette stoffet som jeg testet skulle dra meg lengre ned i det svarte hullet jeg allerede var. Mine foreldre visste ikke noe om det jeg hadde begynt med, Jeg kan ikke svare på om det var dårlig miljø eller gener eller om det bare var at jeg mistet meg selv og ikke følte meg tatt vare på, det kan jo være at når alt kommer til alt at det var alle de små tingene som gjorde min ungdomsliv til en rus-liv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fant vel fort ut at det som ville gjort en vanlig person våken og kanskje litt oppegående gjorde meg sløv og det jeg liker å kalle bomull i hode, hos meg fikk dette stoffet meg til å roe tanke kjøret og jeg følte meg normal. Utad blant andre virket jeg mer oppegående og skolen ble bedre, jeg var mindre sint, mindre rastløs og klarte å komme gjennom de to første årene på videregående.

Det var ikke før russetiden nærmet seg at folk skjønte at det var noe i gjære,
da jeg løy på meg førerkortet og klarte å lure ett helt trinn på at jeg hadde klarte klasse b.
og etter hvert brukte russebilen til trinne på å først å kjøre i ruset tilstand, men også kjøre ulovlig uten førerkort, Dette ble jo oppdaget da jeg møtte noen familiemedlemmer langs veien som ikke helt skjønte hvordan jeg hadde klart å få førerkort.
Litt etter litt nøstet både elever og familie opp i hva som hadde skjedd, og til deres oppdagelse fant de morfin sprøytene gjemt under madrassen og i klesskapet, Dette førte til masse skolemøter, møter med politet, møter med ABUP og helsestasjoner, jeg fikk aldri gå alene og uansett hvem jeg møtte måtte de verifisere seg på hvordan de ble kjent med meg og tankene på hva de ønsket med meg den dagen.

Mine negative tanker som den gang var bort kom fort tilbake, usikkerhet om hva som var virkelig, hva som stemte og hva som hadde skjedd de siste årene kom som ett kaos av ett nett, plutselig måtte jeg bli nykter, svare for meg og stå for ett ansvar på hva jeg hadde gjort.

Orkidebarn hva er det? Hva definerer en orkidebarn,
i min verden hørte jeg aldri noe om at jeg kunne være ett av disse barna. Orkidebarn er en beskrivelse av ett barn som antas å være spesielt sensitive, bevisste eller “gamle sjeler” som kan ha høy empati og intuitiv forståelse.
Det som oftest kjennetegner en orkidebarn er:
-Følsomme for omgivelser.
-Ha sterk empati.
-Selvstendighet.
-Kreativ og nysgjerrige.
-Tidlig modenhet.

Men hvorfor tar jeg opp dette temaet om orkidebarn?
– Som jeg sa innledningsvis så hadde jeg aldri hørt om at jeg kunne være ett orkidebarn.
Det at jeg ble adoptert til dette flotte landet når jeg var tre år, og hadde en kjempeflott oppvekst,
En oppvekst som bærer preg av både gode venner, sosialisering og trygghet, men i kulissene kunne man nok se ett barn som hadde sterk empati, og var veldig følsom rundt sine omgivelser.
Det var ikke mange barn av min “sjanger” som hadde kommet til Sørlandet, Det å være litt mørkere enn andre under en tid der mørkhuda ofte kunne kjenne på press eller mobbing ute i den virkelige verden var nok for meg en aksept i den tidlige ungdomstiden. Jeg følte meg ofte selvstendig og sto ofte opp for meg selv og kanskje de svakeste som bære mye preg på at mobbing ofte ble til bråk på skolen eller på fritiden.

etter hvert som barne-tiden gikk lærte jeg meg selv at hvis jeg ble godt likt av andre eller hadde “status” så ble mobbingen mindre, noen ganger gikk det jo rett vest, mens andre ganger vant jeg på det og kanskje fikk flere venner. Spørsmålet var bare om det var venner man kunne ha nære eller om det var venner som bare var der fordi man ble litt populær, Vel ikke vet jeg.. Det jeg ofte kunne gjøre var at på barneskolen kunne jeg lyve, lyve om ting eller gi en annen virkelighetsoppfatning om saker eller ting som ikke stemte, og som oftest når det ble kjent at det jeg sa var løgn eller overdrivelse kom så klart litt mobbing eller baksnakking.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På ungdomskolen var jeg nok i det kreative hjørnet, ett hjørne jeg kunne lage ut ifra hva jeg ønsket å se og føle, løgn ble til virkelighet for meg, selv om andre visste sannheten, og venner trakk seg unna for å slippe å tenke om det stemte eller ikke. i en god stund fremover begynte jeg å stjele, stjele penger fra mine foreldre for å “kjøpe” meg venner, det å kunne ha noen rundt seg på skolegården var helt prima husker jeg men så fort skoletiden var over og hjemturen var i gang kom ensomheten, redselen og de negative tankene.

Tror ikke det gikk en kveld uten at jeg gråt av ensomhet eller følte meg skyldig, etter noen måneder i denne negative spiralen ble min tankeganger så destruktive at jeg begynte med selvskading.
Det å rispe seg opp var en fabelaktig måte å få ut de tunge tankene jeg hadde, det gikk ikke mange dagene før risping gikk til dypere kutt, det at ett stort sår kunne føles så varm og godt og frykten for å skade seg så ille at man kanskje ikke våknet opp igjen var en tanke som beroliget meg.

Etter en liten kort tid begynte folk i klassen å legge merke til mine skadde armer, ryktene gikk og både lærere samt familie ble samlet for å finne ut av årsaken eller grunnen til hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Tross alt gikk jeg i femte klasse og dette pågikk videre i sjette klasse uten at noe hjalp, Når vi kom til syvende klasse kom det litt hjelp fra det vi nå kaller ABUP. De prøvde med psykolog og terapeuter, medisiner og hypnose men selv var jeg ikke klar for alt dette, så ingenting fungerte på meg. Det ble så ille i syvende klasse at jeg ble tatt ut av klassen i flere av timene for å sitte ned å bare skrive det jeg tenkte på, Dette gjorde at jeg følte jeg ble sett, men også at jeg hadde en sterk psyke som orket samt tålte alt det som skjedde. Jeg lagde en regel for meg selv at jeg aldri skulle gråte foran andre mennesker, mine følelser skulle aldri ut til andre enn meg selv.

Nå er snart skoleåret slutt, og selv om mine indre demoner har kommet lett til synet har det også påvirket meg som person, jeg har blitt mer tilbaketrukken, mer egoist og når det kommer til skolearbeidet holder jeg på å få stryk på alt. mine foreldre vet ikke hva de skal gjøre eller hvordan de skal gå frem, samt frykten for hva de vil finne neste morgen, natte søvnen ble delt på skift i hjemmet, og det som var kjærlighet ble mer forbundet med overbeskyttelse og kontroll fra mine foreldre noe som gjorde at mine følelser ble mer stengt inne.

Da var vi i gang igjen, etter mange år på sidebenken ved å se andre bloggere både forsvinner på andre sosiale medier eller helt vekk fra det sosiale nettverket. For dere som husker meg og venter på mine innlegg sier jeg hei og velkommen tilbake. Til dere som ikke kjenner meg så kan jeg gi litt av meg nedenfor så kanskje dere husker meg,

Første gang jeg begynte å blogge var i 2012 og det var i den tiden Sophie Elise begynte å bemerke seg i den flotte bloggverden. Jeg var ikke helt inn i hvordan jeg skulle formulere meg ut til andre lesere så jeg satt bare å skriblet litt for meg selv om hvordan livet mitt var og hva jeg hadde av tanker, Etter hvert begynte det å komme følgere til min blogg og det viste seg at jeg skrev traff andre mennesker.
Mine tanker og følelser traff andre som var i samme situasjon og måten jeg ordla meg var en slik påvirkning på andre at etter en kort tid ble jeg kontaktet av media som ønsket å vise frem det jeg har skrevet til verden. Sikkert for å få lesere til sin egen artikkel.

Det tok ikke en måned før jeg ble kjent på Sørlandet og ikke kort tid etter var jeg like kjent som han som drev pappabloggen og bloggen som het VOE. Jeg hadde mye å skrive om, og nesten hver dag ble det lagt ut noen skildringer eller tanker om hvordan livet føltes eller hvordan jeg personlig opplevde livet. Bloggen min fikk mye omtaler, men med mye omtaler begynte også folk og ødelegge for de som var topp ti bloggere, for meg var det jo slik at jeg gav ut mitt privat liv, kanskje litt for mye eller kanskje det var for sant, ikke vet jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Innen ett år hadde jeg tjent ganske godt på blogging, jeg hadde min egen side som var laget av meg selv med CSS koder og Header. men etter hvert så kom WordPress, da jeg kom inn i dette forsvant flere følgere, og med tiden ble mine innlegg mer konservative og folk som fulgte meg mente jeg skrev det samme som stod på etter overskrift i andre nyheter og gav mindre av meg selv.

Igjen nå er det tolv år siden jeg var en av toppbloggerne og jeg forventer ikke at jeg skal opp på topp ti med det første, Grunnen til at jeg begynner igjen nå er at jeg føler jeg har mer å gi, mer og kunne fremstille til andre i samfunnet, mer å kunne bevise for meg selv at jeg kanskje er like god som jeg en gang var. Det å kunne forklare med ord og setninger hvor lesere kan føle seg fanget i en historie eller virkelighet og kanskje ikke føler seg helt alene, det at de kan se andre har det bra etter å hatt en dårlig tid i livet. Eller bare vise at selv om verden går videre med TikTok så er det viktig å kunne fremvise hva tankene som kan komme ned på “papir” kan gjøre for seg selv eller andre.

Mitt navn er Remi Terjesen, jeg hadde en gang i tiden bloggen Remisverden, Dette var en blogg om hverdagen min i det som skulle bli en stor snakkis spesielt da det kom frem at jeg skrev mye om skildringer i en verden som ikke ble så godt omtalt eller som skulle være tabu. Mine innlegg handlet mye om hvordan rus påvirket meg og de rundt meg, hvordan jeg selv prøvde å få hjelp og komme i behandling og hvordan behandlingen gjorde meg rusfri og hvorfor det er så viktig å bli hørt eller bare føle at man har en plass i samfunnet.