Under ungdomstiden ble ikke fremtiden lettere, Videregående var i anmarsj og usikkerheten for fremtiden og hva man ønsket å bli ble stadig en bekymring, verdigheten og følelser var i stadig forvirring mens på hjemmebanene var det usikkerhet og redsel, selv om foreldrene mine prøvde å vise trygghet ble den tryggheten mer til overbeskyttelse og redsel på hva jeg kunne finne på.
Det å leve i en annen livsverden enn den man var i virket for meg helt greit, jeg fikk ut de vonde tankene og klarte å være sosial, men til hvilken pris, kuttene gikk fra å være overfladisk til mer dypere og de løgnene jeg sa levde jeg meg så inn i at jeg trodde på det.
Mine foreldre prøvde alt de kunne å hjelpe meg, men som sagt ble det bare verre, det å snakke om noe man ikke visste hva var er ikke lett med ett hode som snurret og ble mer forvirret ettersom dagene gikk. Etter hvert ble det dratt så langt at jeg nå var en som prøvde å ta mer kontroll over meg selv, jeg visste jo at jeg var syk, men ikke så syk som andre så meg som, Når videregående hadde begynt begynte jeg å utforske andre ting,
Min bedre dømmekraft var at jeg ville teste ut som de fleste ungdommer gjør i den tiden, jeg ville ta egen kontroll på hvordan jeg ville ha det frem over. Selv hadde jeg bestemt meg at å teste en gang var nok men dessverre men den gang ei, min ADHD og impulsivitet ville at dette stoffet som jeg testet skulle dra meg lengre ned i det svarte hullet jeg allerede var. Mine foreldre visste ikke noe om det jeg hadde begynt med, Jeg kan ikke svare på om det var dårlig miljø eller gener eller om det bare var at jeg mistet meg selv og ikke følte meg tatt vare på, det kan jo være at når alt kommer til alt at det var alle de små tingene som gjorde min ungdomsliv til en rus-liv.
Jeg fant vel fort ut at det som ville gjort en vanlig person våken og kanskje litt oppegående gjorde meg sløv og det jeg liker å kalle bomull i hode, hos meg fikk dette stoffet meg til å roe tanke kjøret og jeg følte meg normal. Utad blant andre virket jeg mer oppegående og skolen ble bedre, jeg var mindre sint, mindre rastløs og klarte å komme gjennom de to første årene på videregående.
Det var ikke før russetiden nærmet seg at folk skjønte at det var noe i gjære,
da jeg løy på meg førerkortet og klarte å lure ett helt trinn på at jeg hadde klarte klasse b.
og etter hvert brukte russebilen til trinne på å først å kjøre i ruset tilstand, men også kjøre ulovlig uten førerkort, Dette ble jo oppdaget da jeg møtte noen familiemedlemmer langs veien som ikke helt skjønte hvordan jeg hadde klart å få førerkort.
Litt etter litt nøstet både elever og familie opp i hva som hadde skjedd, og til deres oppdagelse fant de morfin sprøytene gjemt under madrassen og i klesskapet, Dette førte til masse skolemøter, møter med politet, møter med ABUP og helsestasjoner, jeg fikk aldri gå alene og uansett hvem jeg møtte måtte de verifisere seg på hvordan de ble kjent med meg og tankene på hva de ønsket med meg den dagen.
Mine negative tanker som den gang var bort kom fort tilbake, usikkerhet om hva som var virkelig, hva som stemte og hva som hadde skjedd de siste årene kom som ett kaos av ett nett, plutselig måtte jeg bli nykter, svare for meg og stå for ett ansvar på hva jeg hadde gjort.
