Orkidebarn hva er det? Hva definerer en orkidebarn,
i min verden hĂžrte jeg aldri noe om at jeg kunne vĂŠre ett av disse barna. Orkidebarn er en beskrivelse av ett barn som antas Ă„ vĂŠre spesielt sensitive, bevisste eller âgamle sjelerâ som kan ha hĂžy empati og intuitiv forstĂ„else.
Det som oftest kjennetegner en orkidebarn er:
-FĂžlsomme for omgivelser.
-Ha sterk empati.
-Selvstendighet.
-Kreativ og nysgjerrige.
-Tidlig modenhet.
Men hvorfor tar jeg opp dette temaet om orkidebarn?
â Som jeg sa innledningsvis sĂ„ hadde jeg aldri hĂžrt om at jeg kunne vĂŠre ett orkidebarn.
Det at jeg ble adoptert til dette flotte landet nÄr jeg var tre Är, og hadde en kjempeflott oppvekst,
En oppvekst som bÊrer preg av bÄde gode venner, sosialisering og trygghet, men i kulissene kunne man nok se ett barn som hadde sterk empati, og var veldig fÞlsom rundt sine omgivelser.
Det var ikke mange barn av min âsjangerâ som hadde kommet til SĂžrlandet, Det Ă„ vĂŠre litt mĂžrkere enn andre under en tid der mĂžrkhuda ofte kunne kjenne pĂ„ press eller mobbing ute i den virkelige verden var nok for meg en aksept i den tidlige ungdomstiden. Jeg fĂžlte meg ofte selvstendig og sto ofte opp for meg selv og kanskje de svakeste som bĂŠre mye preg pĂ„ at mobbing ofte ble til brĂ„k pĂ„ skolen eller pĂ„ fritiden.
etter hvert som barne-tiden gikk lĂŠrte jeg meg selv at hvis jeg ble godt likt av andre eller hadde âstatusâ sĂ„ ble mobbingen mindre, noen ganger gikk det jo rett vest, mens andre ganger vant jeg pĂ„ det og kanskje fikk flere venner. SpĂžrsmĂ„let var bare om det var venner man kunne ha nĂŠre eller om det var venner som bare var der fordi man ble litt populĂŠr, Vel ikke vet jeg.. Det jeg ofte kunne gjĂžre var at pĂ„ barneskolen kunne jeg lyve, lyve om ting eller gi en annen virkelighetsoppfatning om saker eller ting som ikke stemte, og som oftest nĂ„r det ble kjent at det jeg sa var lĂžgn eller overdrivelse kom sĂ„ klart litt mobbing eller baksnakking.
PĂ„ ungdomskolen var jeg nok i det kreative hjĂžrnet, ett hjĂžrne jeg kunne lage ut ifra hva jeg Ăžnsket Ă„ se og fĂžle, lĂžgn ble til virkelighet for meg, selv om andre visste sannheten, og venner trakk seg unna for Ă„ slippe Ă„ tenke om det stemte eller ikke. i en god stund fremover begynte jeg Ă„ stjele, stjele penger fra mine foreldre for Ă„ âkjĂžpeâ meg venner, det Ă„ kunne ha noen rundt seg pĂ„ skolegĂ„rden var helt prima husker jeg men sĂ„ fort skoletiden var over og hjemturen var i gang kom ensomheten, redselen og de negative tankene.
Tror ikke det gikk en kveld uten at jeg grÄt av ensomhet eller fÞlte meg skyldig, etter noen mÄneder i denne negative spiralen ble min tankeganger sÄ destruktive at jeg begynte med selvskading.
Det Ä rispe seg opp var en fabelaktig mÄte Ä fÄ ut de tunge tankene jeg hadde, det gikk ikke mange dagene fÞr risping gikk til dypere kutt, det at ett stort sÄr kunne fÞles sÄ varm og godt og frykten for Ä skade seg sÄ ille at man kanskje ikke vÄknet opp igjen var en tanke som beroliget meg.
Etter en liten kort tid begynte folk i klassen Ä legge merke til mine skadde armer, ryktene gikk og bÄde lÊrere samt familie ble samlet for Ä finne ut av Ärsaken eller grunnen til hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Tross alt gikk jeg i femte klasse og dette pÄgikk videre i sjette klasse uten at noe hjalp, NÄr vi kom til syvende klasse kom det litt hjelp fra det vi nÄ kaller ABUP. De prÞvde med psykolog og terapeuter, medisiner og hypnose men selv var jeg ikke klar for alt dette, sÄ ingenting fungerte pÄ meg. Det ble sÄ ille i syvende klasse at jeg ble tatt ut av klassen i flere av timene for Ä sitte ned Ä bare skrive det jeg tenkte pÄ, Dette gjorde at jeg fÞlte jeg ble sett, men ogsÄ at jeg hadde en sterk psyke som orket samt tÄlte alt det som skjedde. Jeg lagde en regel for meg selv at jeg aldri skulle grÄte foran andre mennesker, mine fÞlelser skulle aldri ut til andre enn meg selv.
NÄ er snart skoleÄret slutt, og selv om mine indre demoner har kommet lett til synet har det ogsÄ pÄvirket meg som person, jeg har blitt mer tilbaketrukken, mer egoist og nÄr det kommer til skolearbeidet holder jeg pÄ Ä fÄ stryk pÄ alt. mine foreldre vet ikke hva de skal gjÞre eller hvordan de skal gÄ frem, samt frykten for hva de vil finne neste morgen, natte sÞvnen ble delt pÄ skift i hjemmet, og det som var kjÊrlighet ble mer forbundet med overbeskyttelse og kontroll fra mine foreldre noe som gjorde at mine fÞlelser ble mer stengt inne.
