For dere som ikke har hørt om Kongsgaard alle så er dette en behandlingssenter for rus og avhengighet,
Dette er ett av de beste i landet og ligger litt utenfor Kristiansand sentrum, dette er ett tilbud for de som sliter med å komme ut av rusen men må gjennomgå ett tjuefire syv behandling i gruppeterapi i ti uker innleggelse før man skal videre på del to som er halveis huset som ligger i sentrum der man er i sekt til ti uker avhengig av hvor man ligger i behandlingen.
Her har de rus og psykiatri behandling med flere terapeuter som tilbyr behandling for fysiske og psykiske helseplager som forekommer av rusmidler, de har egen treningsopplegg for å få orden på kroppen, egen psykolog og sykepleier som er behjelpelig men mest av alt de som skal være faddere eller sponsorer er de som har gått denne behandlingen før og klart seg. Behandlingen består av gruppeterapi hvor man skal kunne samarbeide, hjelpe og forstå, etter disse tjue ukene fortsetter behandlingen en gang i uken i tolv måneder.

Min tid var kommet, det var vår i luften, rus-psykologen hentet meg på ARA-klinikken i Arendal, vi kjørte en drøy time og hun bad meg rense tankene og ha mot samt prøve å forstå meg selv og ikke andre.
min jobb var å finne meg selv, komme meg hundre prosent ut av rusen og klare å forstå en hverdag uten rus og kunne tilgi meg selv samtidig vise omsorg og beklage for de jeg har såret.
Når jeg kom til behandlingsenteret ble jeg møtt av en voksen dame som så veldig sliten ut,
hun forklarte hun var en av de som jobbe der, og at det jeg skulle gå gjennom de neste ukene ville virkelig vise hvem jeg var, det ville bli vondt, det ville bli vanskelig og man ville bli utslitt både fysisk og psykisk.

Etter introduksjonen kom det en til, han hadde takket ja til behandling gjennom paragraf tolv, dette er ett tilbud om at man sitter i fengsel men kan gå ut i behandling for å redusere straffen.
Det første som jeg bet meg merke i når resten av horden på åtte mennesker kom travene opp bakken var at det var alt fra atten åringer til nittiåringer på denne avdelingen, det andre var at alle var super hyggelige og tok oss godt i mot, selv etter en time fikk jeg mitt første kallenavn av gruppen, det var masken. Uten å nevne navn på de hadde alle kallenavn, det var skapdrankeren som var åttitre år, det var gambleren som var syttifem, det var den tyske fylliken, en følelse dranker og en kokk, det var en som var like svær som en svartbjørn, og så hadde vi han som kom inn samtidig som meg som var boleren, det var også to unge mennesker som ble kalt paret eller mor og far, også hadde vi den siste som var skrue.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De første timene skulle jeg bli kjent med timeplanene og fikk streng beskjed at jeg måtte møte på tiden, opp klokken 07:30 og møte til frokost kl 08:00. første morgenmøte skulle man sitte i en ring og fortelle hvordan man så for seg dagen skulle være, og hva man skulle være glad for, etter en time med dette var det gymtime i en time med hard trening, for meg følte morgen litt som en militær regime.
Time tre var det til for medisiner og ned til terapeutene, det var alltid to stykker og her satt vi oss i en ring før en etter en ble grillet, hvis man var den som ble valgt eller terapeutene trengte mer svar på så haglet spørsmålene en etter en, og hvis ikke svaret var vel formulert til en riktig svar som terapeutene likte så kan jeg love deg at du ble enten så sint, eller at gråten kom, man gikk derfra med mer surr i hode enn man kom inn igjen og hver dag var dette en prøvelse for oss alle, vi ble bombandert med harde spørsmål og tanker som gjorde at vi skulle føle hate mot de som jobbet der.

(bilde hentet fra SSK HF)

Etter dette ble man sendt på rommet med en liten skrivebok der man skulle skrive ned hva man følte, tenkte og skrive som en dagbok med dato og tid. Av erfaring fikk vi en til to timer på dette før det var siesta der man kunne slappe av, og der sloknet jeg som en stein selv full av svette og usikkerhet,
Når vi ble våknet var det middag, og etter middag var det nye runder bare med psykologer og etter den rundet var det å gå en tur eller gjøre noe aktivitet, på tirsdagene og torsdagene var det møte i NA ( anonyme narkomane) og AA ( anonyme alkoholikere ).

Rundt klokken tjue var det kveldsmat og etter dette var det ny møte i gruppe hvor vi skulle fortelle kort om dagen, og hva vi følte og tenkte videre, jeg som ble kalt masken hadde ikke så mye følelser men kunne fortelle mye så lenge det ikke traff på mine tanker og følelser.
Ikke bare ble jeg grillet av terapeuter, psykologer men også av gruppen jeg bodde samme med,
i løpet av natten hørte jeg ett kaos utenfor i korridoren, det viste seg at en i gruppen ikke klarte mer, han orket ikke å bli grillet, orket ikke tankene fremover og begynte å rømme ut av sidevinduene.
Neste morgen under morgenmøte kom dette opp at han som ble kalt skrue hadde stukket uten å ta med seg noe av sine private ting, han hadde rømt for han ikke klarte mer, noen i gruppen var jo ening i hvordan vi ble behandlet her men også på at de skjønte han, noen andre mente han var svak og viste dårlig dømmekraft ovenfor gruppen.

Som oftest var dagene lange og tunge, de var fylt med tanker og følelser, hat og kjærlighet, og de fleste dagene i ukene var like men noen skilte seg ut, selv ble jeg den terapeutene elsket å plukke på, eller det føltes slik, de prøvde iherdig å fjerne den masken jeg hadde laget meg under ungdomstiden,
Under tiden vi har vært i behandlingen kom familieuken – (skrive om dette i egen innlegg)
vi skulle gjennom mye som omhandlet oss og de nære rundt oss, mye vondt, mye godt men mye usikkerhet.
Rett og slett følte jeg at jeg aldri hadde kontroll og kveldene var nok det verste da tankene kommer,
Noen netter gikk det fra å sove på avdelingen til å ligge tvangsinnlagt i tredje etasje under overvåking med beroligende, jeg klarte ikke å fokusere nok på mine egne følelser og tok til meg alle andres følelser og opplevelser som om at det skulle ha skjedd meg der og da.
Skriver også ett nytt innlegg om hvordan de fant masken og hvordan den falt.