Jeg hadde mine tvil, jeg visste ikke hva jeg skulle gå til men jeg visste ikke heller om jeg ønsket å stoppe, stoppe livet som jeg hadde kjent til i så mange år, ett liv i ensomheten og i tryggheten for rusen.

Fastlegen min gav meg ultimatumet om å legges inn der og da, eller bli satt inn hos politiet på paragraf tolv, jeg tenkte ikke så mye på det før jeg buste ut at jeg ønsket å legges inn med en gang,
fastlegen min bad meg ta en urinprøve og sa at jeg måtte sitte på venterommet til ny beskjed kom, Jeg tok urinprøven og satte meg ned, og om litt kom fastlegen busende ut og sa at jeg fortsatt var påvirket, og at jeg skulle sette meg i bilen hans.

Jeg husker jeg tenkte at dette er jo ikke normalt, og skal han nå kjøre meg langt unna og skade meg da jeg hadde flere tusen kroner i regning hos han som ikke var oppgjort, jeg satte meg i bilen og sa til meg selv, vel vel det var det Remi, vi hadde det gøy til siste slutt. Kjøreturen varte ikke så lenge og jeg kom til ARA-klinikken og ble skrevet inn, ble bedt om å ta en ny urintest for så en blodprøve, Jeg fikk ett rom, og la meg fort i sengen, ikke kort tid etter kom en flott ung sykepleier med en helsike stor sprøyte, hun fortalte at denne var veldig viktig for meg å ta, hvor jeg svarte at jeg er jo sprøytenarkoman så er ikke redd for å sette dette i armen, dessverre tenkte jeg ikke så langt før sykepleieren svarte at denne skulle ikke i armen, men i baken, jeg reiste meg opp fra senga og sa er du sikker, ja sa hun og bad meg reise meg opp og bøye meg fremover. Nå skal det sies at jeg kjente til denne sykepleieren som var i tjueårene og følte at den ene gangen jeg skulle brette ned noe for henne var hvis vi skulle hoppe i høye, ikke for å få en ti centimeter lang nål trøkka opp i den ene rompe-ballen, Jeg var sikker på at den traff beinet men hun roet meg ned at det vil være en del smerter det neste døgnet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Timene gikk og ettermiddagen var snart slutt, jeg begynte å kjenne at rusen forsvant gradvis ut av meg og timene etter begynte det litt etter litt, ett smertehelvete kom senere ut på natten og jeg ble koblet på noen maskiner og hadde alltid en helsepersonell inne på rommet, jeg spydde og svetta, skrek og kavet, selv unner jeg ikke min verste fiende denne natten og de to neste dagene som kom etter,
alt jeg fikk i meg var vann, men det kom like fort opp igjen, smertestillende fungerte ikke og tanke kjøret begynte å tulle med hodet, hva var ekte, hva var sant, hallusinasjoner kom og varte lenge der gardiner var monstre og stoler kunne snakke, sykepleier som var demoner og maur eller edderkopper alltid kom krypende i mengder.

På dag fire begynte jeg smått å kunne se virkeligheten, mat begynte å holde seg i magen, men svetten og svimmelheten satt ennå, jeg fikk endelig lov til å ut på avdelingen og møte andre, jeg gikk først ut for å ta meg en røyk og der traff jeg tilfeldigvis andre bekjent som også hadde tatt til seg motet for å slutte, noen av de sa at dette var den tredje eller femte gangen de var på ARA-klinikken, og da kjente jeg at jeg mistet litt motet, hva om jeg ikke klarer dette så er jeg på an igjen om noen uker og tilbake her om kanskje ett år, vil jeg virkelig gå gjennom dette igjen?. Tankene svirret, kvalmen kom og svetten rant før da jeg endelig klarte å stabbe meg til soverommet,

Jeg fikk på dag fem en rus-psykolog som skulle hjelpe meg fremover både i hverdagen og behandlingen, Selv i ettertid klarer jeg ikke å takke henne nok, Denne damen var først og fremst forståelsesfull men også ydmyk, hun hadde forståelsen på hvor smertefullt dette var å oppgi det som holdt meg trygg, hun var ydmyk ovenfor hvor tøft dette er og at ikke alle klarer en behandling.
Hun viste mye omsorg og lot oss ta ett problem om gangen, hva hun så i meg vet jeg ikke, kanskje en skadeskutt lam som kanskje kunne reddes opp fra elven, jeg vet ikke men hun så noe i meg som ikke jeg så. Denne damen var veldig god og litt etter litt fant vi små bagateller som vi kunne nøste opp i, men hun sa klart og tydelig at de store problemene jeg hadde måtte vi videre i behandling i, hun forklarte meg på dag syv at jeg har alt fått diagnosen personlighetsforstyrrelser og rus-diagnoser og virkelighetsoppfatning, hun spurte om det hjalp at hun var min kontakt, og om hun kunne sende dette videre for å se om jeg hadde mulighet for behandling videre for å prøve å bli rusfri.