Bzz – Bzz det vibrerer i telefonen, den lyser opp og i popp-up vinduet står det drømmekona.
Det er en whatsapp melding, Jeg leser den fort siden jeg sitter i bilen på jobb, og tenker ikke så mye på det da jeg fokuserer veldig på å bli ferdig på med den pakke leveringen jeg hadde igjen.
Jeg svarer fort på meldingen hun sendte og la den ned og fortsatte i mitt lille tralte,

Det var ikke før jeg kom hjem jeg fikk prosessert hva som faktisk stod i meldingen,
tankene fløy fort gjennom hode, og ut kom ord som redsel, frykt og sinne.
Jeg leste meldingen igjen mens kona lå på sofaen,..
“Du falt i trappa?”
– Ja svarte hun, men det gikk bra, jeg tok i mot med hendene og jeg tror ikke magen var nedi.
Jeg roet meg og sa ok, og du er sikker på at du ikke var nedi med magen eller at du traff hardt?
– Nei er ganske så sikkert sier hun mens hun viser konturene av ett blåmerke som kommer på begge leggene.

Senere utover kvelden kommer det en svak bekymring fra henne.
Hun forteller at hun er ikke sikker på om hun kjenner så mye spark i magen lengre?
Eller det var mer at det er lenge siden hun har kjent på noe spark i magen…
“Har du snakket med legevakten eller føden etter du falt”?
Nei svarte hun,
Jeg ble bleik og kvalm innvendig og følte meg redd for hva som var på vei, hva som kunne ha skjedd,
tror nok jeg fikk min kone også til å bli like redd som meg da jeg sa at du må jo kontakte legevakt når du faller i en trapp…. Hun grein og jeg skrek, begge av redsel og frykt før vi turte å ta telefonen til føden for å høre om vi kunne få høre en ultralyd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Selv om vi bare bor noen kilometer fra sykehuset så var denne bilturen skummel, hard og treg.
Hva gjør vi nå?, Hva sier vi til familien?, hvordan kommer vi til å ta det?, Frykten spredte seg som ild i tørt gress.
Heldigvis fikk vi komme inn med engang på føden i Arendal, Hun som tok oss i mot tok flere undersøkelser og tok masse prøver, alt fra urin, til blodtrykk og selvfølgelig doppler for å sjekke hjertelyden til fosteret, Jeg kjente godt på frykten og så det nok i kona’s øyne når hun ikke fant hjertelyden til fosteret med det første, så hørte vi det, vi ble nok så glade og lettet at vi begge felte noen tårer.

Etter cirka en time på føden, kunne vi reise hjem med forbehold om å ikke falle i en trapp igjen.
og hva vi burde se etter hvis det skjer og at de har forskjellige prosedyrer hvis det skulle være slik.
Nå som vi sitter her sammen og skriver og mimrer dette så ler vi nå men vi vet aldri hva som er bak neste sving så vi må ta vare på det vi har, så lenge vi kan.