Jeg må bare si det rett ut: Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, etter syv år sammen, mange forsøk, tårer, håp, skuffelse, og en IVF-behandling som både tappet og fylte oss på samme tid, Så nå står vi her..

Vi er gavide. Endelig.
Bare det å skrive ordene føles surrealistisk.

Fire år som gift, syv år som samboer, nitten år som bekjente og ni år som venner.
Det er rart hvordan livet går, jeg har kjent hun siden videregående, prøvd meg utallige mange ganger på henne og etter cirka tre/fire år fant hun ut at hun skulle endelig satse på meg. Hun ramlet inn døren med en promille på 2 og dagen etter var jaggu med tannbørsten der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forholde vårt startet sterkt, Uten å vite hva jeg begikk meg inn på så støttet jeg henne hele veien,
ja skulle nesten tro jeg viste hva jeg gjorde eller hva som hadde skjedd tidligere i hennes liv.
Med mye kamper og sorger, lettelser og møter klarte vi med suksess og verdighet oppdraget vårt.
Det å få hennes to barn hjem fra fosterhjem og beredskapshjem.

Det vi fant tidlig ut at etter så mye motgang, stress, krevende samtaler og endring av levemåter så skulle vi klare alt, derfor spurte jeg henne ett år etter vi ble sammen om vi ikke bare skulle gifte oss. Hun sa jo så klart ja, og med hele familien samlet så ble dette våres gode start på livet.

Etter noen år som gift og samboere med to tenåringer i hus, var ønske sterkt om å få en til,
Så derfor leste vi oss opp på IVF-behandling og det skal ikke legges til grunne at det kostet masse penger, etter mye møter og tester var vi kapable til å være med videre på behandlingen.
Hun måtte gå på hormoner som skulle være like mye som en elefant skulle hatt, “ifølge min mening”
og selv om de fleste kvinner blir sårbare eller sure på hormoner ble min frue bare helt nydelig,
Selv om det var en berg og dalbane av følelser noen ganger under første behandling var vi veldig spente på om vi kunne klare dette, og hvordan en unge med norske og brasilianske gener ville se ut.
Vi lekte oss med navn, og gjorde vel huset delvis klart til å ta imot en liten dott som skulle komme.
Dessverre ville skjebnen noe annet der første forsøk ikke funket med to innsett.
Vi prøvde oss på ett nytt forsøk etter tre måneder men igjen ble det avbrutt da laboratoriet ringte oss på morgen og sa at ingen av eggene ble befruktet. Dette var en morgen med mye tårer. Dette traff hardt hos oss begge men kanskje mest meg, Heldigvis har jeg en kone som er en støttespiller, en figther og som kjenner kroppen sin, hun sa vi måtte prøve en gang til og da ville neste innsett være i mai/juni måned, hennes ord var at “det var da livmoren hennes virket”.

Etter innsett ventet det i spenning på om det ville lyse en plusstegn på clearblue’n og jaggu kom det frem, Selv om det var en test kjøpte vi vel inn flere tester bare for å være på den sikre siden før vi tok kontakt med gynekolog for å få ett riktig svar.

Så la meg bare si det fra en manns perspektiv, IVF-behandling er ikke for pyser, sprøyter, ultralyder, ventinger skuffelser og nye håp, ja det er en følelsesmessig berg og dalbane. Med mer tåke enn klar sikt, Man våkner med håp, og legger seg med frykt, og kjenner man på noen symptomer så bruker man jo så klart google for 500 gang. Men midt i kaoset er det også noe utrolig sterkt som kommer, det å kjempe for drømmen sammen.

Også plutselig en helt vanlig dag sitter man der,
med en positiv test i hånden, to streker og ett mirakel.

Det er helt sprøtt å tenke på, Vi har vært sammen så lenge nå at vi kjenner hverandres dårlige vaner, vitser og netflix smak ut og inn. Vi har hatt ett liv som har vært oss fire men nå skal vi jaggu bli foreldre til en til som blir femte mann i flokken.
For meg så føles det som å hoppe ut i ett helt nytt kapittel med like deler av frykt og fryd,
nå skal vi bytte ut sene helger og kvelder med våken netter, bytter ut festing med amming og frihet med bleier. Men vet du hva, Vi er så klare som vi noen gang kan bli.

Ett mirakel verdt å vente på<3
Jeg vet mange av dere som leser dette kanskje er midt i IVF-behandlings prosessen selv, eller kanskje har kjent på samme fortvilte følelser på om det “kommer det noen gang til å skje”.
Til deg vil jeg bare si: ikke mist håpet.
Det kan ta tid men for noen kan det skje med gang, det kan gjøre vondt og føles urettferdig – men noen ganger skjer det når man minst venter det og mest trenger det.
Så nå sitter vi her i en alder av trettifem og trettisju, med to tenåringer og kanskje litt klokere (forhåpentligvis) og klare for ett nytt kapittel og eventyr, ett lite menneske er på vei

Håper du som leser dette vil følge oss på våres vei med å bære frem barnet, se det vokse og følge hvordan våres familiefremtid vil bli.