Hvordan starter man en samtale slik at andre skjønner hvordan man har det.
En samtale der man må fortelle familiemedlemmer at min mor har fått påvist kreft.
Usikkerheten om hvor fremskreden den er eller om den vil ta livet av henne og hvilken type kreft som er påvist er få av de mange spørsmålene som kommer opp. Redsel og sinne for at hun ikke har sett det komme og faren for å miste min mor er som en eksplosjon som treffer magesekken.

Det var August måned du ba meg sitte ned, vi hadde for noen dager siden feiret min søsters bursdag med halve familien, og nå ringte du meg. Selv hadde jeg på følelsen at du skulle ringe meg og fortelle meg en dårlig nyhet, og det var takket være en som var i familien som hadde sett slike symptomer på sin mor. Hun fortalte meg at hun syntes min mor hadde fått så stor kul på magen og sist hun så denne kulen var på hennes mor når hun var ung og det viste seg å være uhelbredelig kreft i magen.
Og det var nesten det som kom ut av samtalen med min mor som hulket mens hun sa de ekle ordene, ”jeg har fått kreft i magen og jeg vet ikke om jeg kommer til å overleve dette”

Etter samtalen satte jeg meg i bilen og kjørte kanskje litt fort, jeg kom hen til min mor og omfavnet henne, en skadeskutt dame holdt rundt meg og man kunne se livsgnisten var borte samt smerten og redselen var påbegynt. Det viste seg å være eggstokk kreft med høy spredning som hadde gått videre til livmoren og tarmene. Så hvordan forteller man det videre til familiemedlemmer om at min mor har fått denne stygge kreften hvor suksessraten for overlevelse er 0,5 % når den er så fremskreden som den har blitt. Den første samtalen var til min nærmeste tante, jeg gjorde som min mor gjorde mot meg og bad henne sette seg ned før jeg fortalte det jeg hadde fått beskjed om. Etter femten telefonsamtaler med gråt og redsel og flere spørsmål var den første natten tung, Selv tror jeg den var tung for alle som hadde fått denne beskjeden fra oss i innerkjernen. Alle viste oss omsorg og kjærlighet med meldinger og bilder og mimret fra min mors glansdager.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun ble fort satt på en hestekur med cellegift hvor etter de to første dosene gjorde henne enda sykere enn det hun var, vi måtte også begynne å klippe den grå gyllende håret hennes som hun var så stolt av for cellegift-dosen var så sterk at den tok livet av håret hennes. Etter seks uker med kraftig cellegift kom henvisningen til Radiumhospitalet og vi pakket bilen kjørte dit mens vi sendte meldinger til venner og familie om hva som skjedde, På sykehuset ble vi møtt med svar på prøver og fikk vite at den hestekuren av cellegift skulle hun bare fortsette med for å gi en forhåpning på at en operasjon kunne skje forløpene.

Alle i familien følte spenningen, ventingen og spørsmålene kom ettersom,
” hvorfor har det tatt så lang tid?”
” hvordan operasjon er det?”
” Hvor fremskreden er dette?”
Spørsmålene haglet fra venner og familie og alt vi kunne si var vi vet ikke, beskjedene vi hadde fått var uklare og bildene var enda verre, en operasjon skulle vise hvor fremskreden dette var men igjen som pårørende og familiemedlem så var dette vanskelige beskjeder å få, vi var i villrede og alt vi ble møtt med var spørsmål og ingen svar fra sykehusene eller legene. Vi fikk kun beskjed om å møte opp her og der og ta den pillen etter den pillen for så ta en cellegift da og en annen neste gang. Dager ble til uker og etter en måned kom beskjeden om å komme seg til Radiumhospitalet igjen, hun hadde fått beskjed om at det skulle bli en operasjon og legen følte dette kunne være en vellykket operasjon og viste dette gladelig til oss som var redde og uforberedt på nyhetene som ville komme.
Selv er jeg glad jeg har litt bakgrunn fra helse, men enda mer gladere er jeg for at min kone kan det meste om denne sykdommen, kan være med å snakke om dette og diskutere hva som kommer og hva som vil skje, jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle klart å svare på mange av spørsmålene selv uten hennes bakgrunn og det at hun støtter meg i mine utbrudd av følelser og tanker er også godt.

Operasjonsdagen kom og vi ble satt på venterom og fikk beskjed om at den ville ta fire til seks timer før endelig svar på hva de hadde funnet og om det var spredning, og beskjeden kom etter fem og en halv time, de hadde åpnet henne fra brystet og ned til navlen sett inn og konstanter at her var det ikke noe de kunne gjøre for å redde henne, før de lukket henne. De fortalte oss dette på telefonen og fortalte at de hadde gitt henne denne beskjeden, SKAMMELIG!!... Her har de gitt henne falske forhåpninger og åpnet henne opp og lukket og våknet henne fra narkosen for så å gi henne disse dårlige nyhetene mens hun lå skadet, såret og alene. Jeg brøt ut i sinne som overdøvet over til momentant gråt før jeg tok telefonen til familien og venner for å fortelle dem at hun var nå dødsdømt.

På alle filmer man ser de har fått diagnosen kreft ser man at de får en så kalt ” utløpsdato”
Den fikk vi ikke, vi fikk bare beskjed om at hun skulle begynne på en prøveprosjekt med en tablett som kunne ”kjøpe” henne litt tid, tid til å ordne alt, tid til å fordøye sykdommen, tid til å si farvel.
Det ble sagt at denne tabletten kunne gi henne alt fra tre måneder til tre år.
hun måtte fortsette med cellegift frem til svulstene var mindre, og for hver gang vil hun miste litt av seg selv, miste verdigheten, miste gleden og miste den skjønne fargen i ansiktet som får en person til se levende ut.

Det er hardt å være pårørende til en som lever og hvor vi i det ene øyeblikket planlegger de sin begravelse, om hvem som skal bære og hva som skal stå på steinen. Alt virker så surrealistisk og som en komedie der døden er thrilleren. Hverdagen er ikke det samme, noen dager er du i fyr og flamme mens andre dager man helt nedkjørt, man snakker med venner og familiemedlemmer og man ser de er redde for å spør om hvordan det går med din mor. Alt jeg ønsker er å gråte men jeg klarer ikke, jeg prøver å fortelle meg sorg historier og hører på grine sanger og i ny å ne klarer jeg å gråte noen tårer for min døende mor, men alt jeg klarer å tenke på hvilken sorg det er å miste henne. hva gjør jeg etter hennes bortgang, og det som knuser mine tanker er hvem ringer jeg til når ikke min mor kan svare meg lengre. Det å fysisk se telefonen ringe og det står ”Mamma”. 

Jeg håper sorgen treffer meg så hardt at jeg blir liggende, selv er jeg gørr sliten, men igjen slår det meg at selv om jeg er sliten må min mor som arbeider mot sin sykdom hver dag være enda mer sliten, så hvor har jeg rett til å klage, hvor har jeg rett til å sørge ? jeg har jo ett liv som jeg kan nyte hver dagen uten å vite hva neste dag vil bringe. Mens min mor vet nøyaktig hva neste dag vil bringe, smerte, sorg, sinne og slitenhet over smertene og tankene og redsel over å forsvinner fra denne overflaten.
Det er vel derfor jeg sliter med å gråte, men ja jeg er sint, sint på verden sint på at det skal finnes kurer til alt men ikke den type kreft. og hvorfor måtte min mor få det?.
Jeg kan ikke begynne fordi da blir det bare tortur for meg og de rundt meg.
Selv må jeg være sterk, må klare å gjøre det mamma ønsker før hun forlater oss.
Være klar for å ta i mot min søster som kommer til å falle hardere enn meg.
Sørge for at alle i familien får samme beskjed og kan være forberedt på det som kommer.
Ja det er rart, men igjen sårende å vite at en person som er tilknytta deg så godt forsvinner av en så skrekkelig sykdom som spiser deg opp innenfra og får deg til å se ut som en skoleskjellett som man brukte i naturfagtimene. Eneste forskjeller er bare at det skjelettet som jeg snakker om har følelser, og har varme og mye mer kjærlighet å gi enn det hun nå per dags dato klarer å gi.

Vi er nå kommet inn i den siste fasen, Den siste fasen hvor legen har sagt nok er nok. Det er ikke mer vi kan gjøre for deg enn å lindre den siste tiden for deg så godt vi kan og sørge for at du ikke vil ha for mye smerter. Cellegiften du har fått har lagt seg som en dam i buken din og forgifter deg, kreften spiser deg opp innenfra og en etter en stopper organene dine og flere komplikasjoner kommer.
Nå gjelder det, nå skal du nyte hvert sekund, hvert minutt og hver time. sørge for å gjøre deg tilfreds med de som kommer og mens vi rundt deg skal være der hos deg slik at du aldri er alene så skal vi mimre, vi skal snakke om det som vi ikke kunne ha snakket om og legge stridene vekk. Det er nå vi viser oss mest kjærlig og mest sorgfull. Det er den siste fasen og jeg vet ikke hvor lenge den varer.

– Jeg elsker deg mammaen min – <3

Kreft i eggstokkene oppdages ofte sent.
Eggstokkreft er den sjette mest vanlige kreftformen blant kvinner i Norge.
Ofte blir kreften oppdaget sent, og den kan da ha spredt seg til andre organer.
– SJEKK DEG-

( bilde hentet fra Lommelegen.no)